Emne 5: Første verdenskrig

Europas situasjon før 1914
Første verdenskrig foregikk i perioden mellom 1914 og 1918 og omfattet Europa og USA samt afrikanske og asiatiske land.
De bakenforliggende årsakene til krigen var mange. Etter de fransk-prøyssiske krigene på 1870-tallet hadde Europa vært i en fredsperiode. I denne fredsperioden ulmet det til krig, ettersom Tyskland hadde blitt det største riket og drev med en utenrikspolitikk som provoserte de andre stormaktene. Blant annet hadde Tyskland fått tildelt Alsace-Lorraine områdene, som Frankrike ville ha tilbake. Av andre stormakter var Østerrike-Ungarn en viktig maktfaktor i Europa. Dette var et enormt land med mange forskjellige nasjoner under seg. Dette førte selvfølgelig til indre uro i landet. Østerrike-Ungarn og Tyskland hadde inngått en allianse tidligere, som Italia også etterhvert sluttet seg til. Disse ble kalt for trippelalliansen. For å unngå en storkrig hadde Frankrike og Russland inngått en allianse også, fordi de mente at de da kunne holde Tyskland i sjakk, fordi Tyskland ikke ville klare å kjempe en to-frontkrig. Storbritannia sluttet seg også til alliansen mellom Russland og Frankrike, og dannet trippelententen.

Kappløper
Stormaktene i Europa drev også fortsatt med et kolonikappløp, og særlig Marokko og Balkan var viktige interesseområder for stormaktene. Stormaktene hadde i denne perioden kolonier over hele verden, og alliansene som ble inngått ble reflektert i konflikter som skjedde mellom koloniene. Det foregikk også et storslått opprustningskappløp i Europa. Storbritannia, som i flere hundre år hadde vært uovervinnelig til sjøs, følte seg truet av Tyskland, som bygde ut flåten sin. Samtidig var det en romantisering av krig og voldsomme nasjonalistiske strømninger i stormaktene. Oppfatningen i Europa på tidlig 1900-tall var derfor blant mange at storkrig var uunngåelig. Det var heller ingen interesseorganisasjoner hvor ulikhetene og uenighetene mellom landene i Europa kunne diskuteres og drøftes.

Utløsende årsaker
I juli i 1914 hadde Østerrike-Ungarn nettopp tatt kontrollen over Bosnia-Hercegovina, og kronprinsen Frans Ferdinand og hans kone Sophie var i hovedstaden Sarajevo på besøk. Det var store uroligheter i Balkan, og særlig Serbia. Regjeringen i Østerrike-Ungarn krevde at Serbia fikk kontroll på de nasjonalistiske strømningene og alle opprørene i landet. De krevde også å få ta en del av den indre styringen i Serbia, og forlangte et svar på ultimatumet innen 48 timer. Serbia forsøkte å møte kravene til Østerrike-Ungarn, men svarte blankt nei til spørsmålet om å få ta del i den indre styringen i Serbia. Russland mente kravene som ble stilt til Serbia var urimelige og nedverdigende, og at tidsfristen var for kort. Etter at skuddene i Sarajevo falt ved hånden til den unge Gavrilo Princip var første verdenskrig i gang, og både Serbia og Østerrike-Ungarn mobiliserte.

Forløp
Kort tid etterpå mobiliserte Russland også, og ga beskjed til Tyskland om at de ikke ville angripe dem, men kun Østerrike-Ungarn. Østerrike-Ungarn ga ordre om full mobilisering, og kort tid etterpå æret Tyskland alliansen mellom dem og blandet seg inn i krigen. Tyskland ville unngå en tofrontskrig mot Frankrike og Russland, og krevde at Russland avlyste mobiliseringen og at Frankrike ikke innkalte styrkene sine. Dette skjedde ikke, og krigen mellom Russland, Østerrike-Ungarn, Serbia og Frankrike var et faktum.
I vest forløp krigen seg som en skyttergravskrig hvor soldatene gravde seg ned i skyttergraver. Det var en stillestående krig, i alle fall på vestfronten. På østfronten var det mer en bevegelig front og områder som ble erobret frem og tilbake. Tyskland hadde bygget opp en marine som truet Storbritannias suverenitet til sjøs, og idet Tyskland krenket Belgias nøytralitet ved å gå igjennom Belgia til Frankrike, ble Storbritannia med i krigen på trippel-ententens side. Tyskland hadde gjort en forsøk på å slå svake Frankrike fort, og dermed kunne plassere hele sin hær mot Russland, som brukte lang til på å mobilisere hele sitt store land. Russland mobiliserte fortere enn Tyskland hadde regnet med, og Tyskland klarte ikke å slå Frankrike like lett som de hadde trodd fordi Storbritannia nå trådte inn i krigen. Planen til Tyskland feilet med andre ord, og man fikk en tofrontskrig som Tyskland hadde forsøkt å unngå. I løpet av krigen var det flere som trådte inn og ut på både trippel-ententens og trippel-alliansens side. Blant annet trådte Russland ut ved revolusjonens utbrudd i 1917, og USA trådte inn i krigen samme år. Italia byttet også side i løpet av krigen.

En total krig
Krigen påvirket alle deler av samfunnet, og ikke bare dem som dro til krig. I landene dreide alt seg om produksjon til krigen, og dette førte til flere jobber og at blant annet kvinner trådte inn i arbeidslivet. Krigen trengte mange soldater, og i alle deltakende land ble hele deler av befolkningen, da særlig menn i ung alder, sendt ut av landet for å delta i krigen. Alle samfunnslag ble påvirket av krigføringene i Europa, og økonomien endret seg over hele verden. USA, som i begynnelsen ikke deltok i krigen, hadde muligheten til å eksportere mat og våpen til landene som deltok i krigen. Alle land i Asia, Sør-Amerika og Afrika som var kolonisert havnet også i konflikter med andre kolonier rundt seg i denne perioden, og derfor kan første verdenskrig kalles en verdenskrig.

Ettervirkninger
Krigen endte i 1918 og førte med seg drastiske politiske, økonomiske og sosiale forandringer. Som en følge av Versailles-traktaten fikk Tyskland skylden for hele første verdenskrig. De måtte betale store krigserstatninger til blant annet Frankrike, som hadde fått landområder ødelagt under krigen. Disse enorme betalingskravene ruinerte Tyskland totalt økonomisk. Andre land som hadde deltatt i krigen hadde også opplevd økonomiske konsekvenser, blant annet Storbritannia som hadde tatt opp store lån. USA tjente på krigen og fikk en utvikling i økonomien i perioden etterpå. På det europeiske kartet skjedde det også store endringer. Østerrike-Ungarn ble oppløst, Russland mistet store landområder etter revolusjonen, og det Osmanske riket kollapset. I Tyskland vokste det frem en bitterhet og krisetilstander i tiden etter at de fikk skylden for hele første verdenskrig, noe som kan ha ført til at andre verdenskrig begynte.

Emne 4: Imperalisme - Ressursutvinning og indre forhold i Kongo

Leopold II mente at en koloni skulle forsyne moderlandet med ressurser og penger. Kongo hadde en overflod av ressurser, og i begynnelsen drev Leopold for det meste med utvinning av elfenben og andre ressurser. Kongo har mye mineralressurser, som også Leopold utnyttet.  I Europa på denne tiden økte etterspørselen av gummi ettersom sykler og biler ble mer og mer vanlig i samfunnet. Kongo hadde et overskudd av gummiplanter, og kong Leopold grep sjansen til å utnytte dette. Kong Leopold satte i gang en innhøsting i landet som utviklet seg til å bli et helt land som fungerte som en stor arbeidsleir. Ingen fikk betalt. Hvite offiserer fra Belgia styrte showet, men hadde underoffiserer som skulle håndtere straffen av dem som ikke klarte å fylle kvoten. Underoffiserene ble kalt Force Publique og var selv kongolesiske. Underoffiserene måtte bevise at de ikke kastet bort ammunisjon på å jakte på ville dyr, og måtte derfor ta med én menneskehånd tilbake for hver kule de hadde brukt, som et bevis på at straffen var blitt gjennomført. Det vil si at om underoffiserene brukte kuler på for eksempel dyr, fant de seg ofte barn som de kuttet hendene av for å så ta dem med tilbake til overoffiserene som bevis. På en måte ble den ufylte gummikvoten betalt ned i avkuttede hender, og hender utviklet seg til å bli en slags valuta i landet. Noen ganger samlet ikke Force Publique sammen hender, men landsbybefolkningen samlet dem inn selv. Resultatet ble at befolkningen også var desperat etter å få tak i hender, ettersom kvotene de måtte fylle var totalt urealistiske. Det var tilfeller hvor små landsbyer var i krig med hverandre for å skaffe hender.

I Europa begynte virkelig dekk å bli vanlig på begynnelsen av 1890-tallet, og for øyeblikket hadde Kong Leopold monopol på hele markedet. Uten konkurranse kunne han tjene seg søkkrik på denne nye etterspørselen. Pengene gikk rett i egen lomme og til Belgia. Leopold II besøkte aldri Kongo.

Noen vanlige avstraffelser mot å ikke møte kvoten var piskeslag til døden, å smelte hoder på folk, bli tvunget til å spise gummi og å bli slått til døde.

Den norske demokratiseringsprosessen

Den norske demokratiseringsprosessen

Norge var, som de fleste andre land i Europa på denne tiden, sterkt påvirket av opplysningstidsideene. De var inspirert av den amerikanske og franske revolusjon. Norge mente ikke selv at man var selvstendig nok til å ha et eget rike, men det ble rettet krav om egne institusjoner som bank og universitet. Først godtok ikke den danske kongen kravene, og Norge fikk ikke universitet før i 1811. Først i 1813 fikk vi egen bank. I Europa var det store utenrikspolitiske omveltninger. Danmark var i krig med Storbritannia, og Sverige var på Storbritannias side, mot Napoleon. Mot slutten av krigene måtte fredsavtaler signeres, og Sverige forlangte å få Norge av Danmark. 

Kristian Fredrik, den danske kongens bror, ville ikke gi fra seg Norge. Han hadde regjert i Norge på vegne av kongen og var ikke forberedt på å gi landet fra seg. Kampanjen han førte gjorde at nordmennene samlet seg på Eidsvoll i 1814 og dannet en riksforsamling. Her skulle de danne egen norsk grunnlov og velge en norsk konge. 17. mai 1814 stod grunnloven ferdig, og den var inspirert av maktfordelingsprinsippet. Grunnloven bygger derfor på et klart skille mellom den lovgivende forsamling (stortinget), den utøvende forsamling (regjeringen), og den dømmende forsamling (domstolene).

Kort tid etterpå fikk Kristian Fredrik vite at verken Karl Johan eller noen av de andre europeiske stormaktene godkjente norsk selvstendighet, og Kristian Fredrik så seg nødt til å gi opp Norge inn i unionen. I unionen var Norge likeverdig med Sverige og fikk beholde grunnloven, kun med de endringer som var nødvendig for å gå inn i en union.

Norge var nå et konstitusjonelt monarki med stortinget, regjeringen, rettsystem, egen valuta, nasjonalbank, hær og marine. Nasjonalfølelsen økte i landet etter 1814. I tiden fremover var det embetsmennene som styrte mest på stortinget. Disse var velstående og privilegerte menn som stod over andre i samfunnet. Regjeringen var delt i to, og statsministeren og to statsråder satt i Oslo. Seks andre statsråder satt i Christiania og styrte over innenrikssaker. I utenrikssaker hadde Norge ingen innflytelse, og etter hvert ble det uenigheter, blant annet på om Norge skulle ta en del av den dansk-norske statsgjelden. Dette var helt på bane med Kieltraktaten, men det Norske storting nektet med begrunnelse på at de aldri hadde vært med på å signere traktaten. Flere slike saker gjorde at Norge etter hvert krevde deltakelse i utenrikspolitikken, og ble etter hvert enda mer likestilt med Sverige. Kongen forsøkte til stadighet å endre grunnloven slik at han fikk mer makt og begrense trykkefriheten. Fra grunnloven hadde kongen fått utsettende veto, det vil si at han kunne utsette en lov stortinget ville vedta tre ganger, eller i ni år, før stortinget kunne vedta den med eller uten kongens godkjenning. Stortinget nektet å godta kongens forslag som ville gi ham mer makt.

Det var ikke før i 1830-årene at bøndene begynte å bruke stemmeretten sin og å velge ut representanter til Stortinget fra egen stand. Stortinget i 1833 har derfor i ettertid blitt kalt bondestortinget. Blant dem var Ole Gabriel Ueland, og han ble raskt bøndenes leder. De la frem flere krav om endringer i politikken, den viktigste var at bøndene skulle få råderett over bygdene og kunne få styre over sitt lokalområde. I 1837 ble saken endelig vedtatt i stortinget, og den ble kalt formannskapslovene. Den slo fast at det skulle være et kommunestyre i hver bygd bestående av et forrmannsskap og et representantskap, og det skulle velges nye representanter hvert fjerde år. Bøndene lykkes også i å få avskaffet den direkte skatten på jord. Selv om ikke embetsstanden totalt ga opp makten sin i bygdene fordi prestene og amtmannen fortsatt hadde makt der, ble det regnet for en stor seier for bøndene som nå hadde egen styringsrett og større råderett over egen økonomi. Bøndene fikk også mer erfaring med å drive politikk, som i sin tur igjen betydde mer deltakelse i valg og på stortinget av bondestanden.

Men det var ikke bare en bondeopposisjon som vokste frem. Samtidig vokste det frem en opposisjon av akademikere, næringsdrivende og lavere funksjonærer uten statlige embeter. Disse var ledet av Johan Sverdrup, som mente at embetsmennene hadde for mye politisk makt i stortinget. Johan Sverdrup stilte tre politiske krav for å øke stortingets makt:

1. Årlig storting. Tidligere hadde stortinget kun møttes en gang hvert tredje år, som betydde at regjeringen hadde mesteparten av den reelle makten.
2. Stemmerett for alle menn. Bøndene var uenige ettersom de fryktet arbeiderklassen og den sosialistiske propagandaen.
3. Statsrådene måtte møte i Stortinget.

Det siste kravet utsatte kongen for fjerde gang i 1880 etter råd fra regjeringen. Debatten i stortinget gikk nå på om kongen skulle få ha utsettende veto når man ønsket å endre grunnloven. I 1880 ble det vedtatt at stortinget ikke trengte kongens godkjenning til å endre grunnloven. I 1882 hadde man begynt å snakke om ”Venstre” og ”Høyre”, hvor Johan Sverdrup og hans tilhengere var ”Venstre”, mens embetsmennene var ”Høyre”. Før valget mobiliserte ”Venstre” kraftig, og gikk inn i byene og ut på landsbygdene for å sanke stemmer. Valgdeltakelsen har aldri vært så høy i Norge som i 1882, og Johan Sverdrup vant en soleklar seier. Etter at Sverdrup ble valgt stilte han regjeringen for riksretten etter å ha rådet kongen til å ikke sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget. Det endte med at regjeringen fikk fratatt stillingene sine, og kongen ba i 1884 Johan Sverdrup danne regjering fordi han hadde flest stortingsrepresentanter bak seg. Dette markerte et skille i norsk demokratiseringsprosess, og mange sier at det var her parlamentarismen begynte. Dette var et viktig steg på veien mot et moderne norsk demokrati. Direkte konsekvenser i 1884 var at det formelt ble dannet to partier, Høyre og Venstre, og statsrådene fikk møteplikt i Stortinget.

En viktig faktor for fremveksten av de politiske partiene og styrkingen av Stortingets makt var folkebevegelsene, da særlig haugianerne, thranittene og bondevennene.

Haugianere: Ledet av Hans Nielsen Hauge som kritiserte den offisielle kirkemakten. Ble arrestert mange ganger for å bryte konventikkelplakaten, som sa at religiøse møter måtte være godkjent av sognepresten. Han oppfordret bøndene til å ta opp nye næringer i tillegg til jordbruket, og gjorde opprør mot standssystemet. Han hjalp til med å løfte bøndene opp til å bli en politisk maktfaktor.
Thranittene: Ble kalt norges første arbeiderbevegelse. Fremmet allmenn stemmerett og bedre kår for arbeidere i samfunnet.
Bondevennene: Løftet opp bøndene til å delta i stortinget og mobiliserte bøndene til å stemme på bondevennlige politikere. Var en organisert organisasjon med eget medlemsblad og politisk program. Liknet politiske partier som vokste fram på slutten av århundret.

I tiden fra 1814 og frem til unionsoppløsningen i 1905 gikk Norge igjennom en lengre periode av nasjonsbygging og følelse av nasjonalisme, både kulturelt og politisk.  Venstre-siden i politikken tok nærmest monopol på det nasjonale spørsmålet, og var stort sett suksessfull i den forstand at arbeidet med å skape en nasjonal identitet var basert på felles kultur og historie. Nasjonalismen ble en del av kampen for å øke stortingets makt og spilte derfor en viktig rolle i demokratiseringen.
Landet ble modernisert på grunn av et fellesprosjekt mellom staten og private aktører som bygget jernbane, vei og telegrafnett over hele landet. Dette knyttet Norge tettere sammen. Industrien vokste og førte til en bedre økonomisk situasjon i Norge.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte Norge gradvis å bevege seg mot et politisk flerpartisystem. Indre spenninger i Venstre-partiet etter partiets seier i 1884 førte til at blant annet vestlandsbøndene brøt ut og dannet partiet Moderate Venstre. Først i 1903 ble Det Norske Arbeiderparti valgt inn på Stortinget. Grunnen til at arbeiderpartiet vokste frem var innføringen av allmenn stemmerett. Arbeidere i det stadig mer industrialiserte landet organiserte seg mot dårlige arbeidsvilkår og kummerlige husforhold. Det ble opprettet to organisasjoner; Arbeidernes Faglig Landsorganisasjon (AFL) og Norsk arbeidsgiverforening (NAF), som diskuterte arbeidernes rettigheter og lønn. Staten så problemer med at arbeidstakere gikk ut i langvarige streiker og at arbeidsgivere hadde langvarige såkalte ”lockouts”, og vedtok derfor at staten hadde rett til å bryte opp en streik eller en lockout.

Norge ble industrialisert, og jordbruket og fiskerinæringen ble modernisert. Jordbruket møtte for første gang konkurranse fra USA og Russland, som eksporterte billig korn. Jordbruket i Norge gikk over fra å være hovedsakelig et selvbergingsjordbruk til å bli et salgsjordbruk, med stort fokus på melk og kjøtt. Fabrikker som spinnerier og veverier vokste frem, og Norge begynte å utbygge vannkraftverk og drev energikrevende smelteverk. Vannkraftverkene var av interesse for utenlandske kapitaleiere, og staten vedtok derfor i 1908 et omfattende lovverk, konsesjonslovene, som skulle beskytte de norske fossene fra utenlandske investorer.

En direkte konsekvent av industrialiseringen var at Norges kommunikasjon ble utbygd, og blant annet telegrafnettet og etter hvert telefonnettet ble bygd ut. Bergensbanen ble bygget, samt jernbane mellom Drammen og Kristiania. På tross av stadig bedre vilkår for arbeidere og flere arbeidsplasser i Norge hadde befolkningseksplosjonen i Norge i de siste hundre årene ført til at mange stod uten arbeid, og særlig bøndene hadde vanskelig for å kjøpe opp mer jord å dyrke på. Det var også kriser i næringslivet, så borgere i byen opplevde også problemer. Konsekvensen ble derfor at mange utvandret til USA. Mange trakk også inn til byene, særlig kvinner som søkte arbeid som tjenestepiker eller fabrikkarbeidere. For kvinnene ble situasjonen bedre med industrialiseringen, på grunn av den nye klassen som vokste frem, nemlig middelklassen. Dette gjorde det mulig for kvinner å ta seg arbeid som for eksempel lærerinner, og dermed være mye mer selvstendig enn tidligere. I det tidlige 1900-tallet ble kvinnene mindre økonomisk knyttet til mannen sin, og mange kvinner begynte å engasjere seg politisk. I 1913 oppnådde kvinnene allmenn, kvinnelig stemmerett. 

Emne 3: Det moderne Norge tar form

Drøftingsoppgave og repetisjonsspørsmål s. 123 og 127

Drøftingsspørsmål: 

Jens Arup Seip kalte det politiske systemet for embetsmannsstaten fordi han mente at det kun var statens embetsmenn som hadde noen innflytelse på Stortinget. Disse embetsmennene representerte kun én gruppe mennesker i samfunnet, nemlig overklassefolket. Bøndene og underklassen var ikke representert, og fikk heller ikke sine interesser ivaretatt. Embetsmennene utgjorde den politiske og kulturelle eliten på dette tidspunktet. I forhold til resten av Europa kan man trekke paralleller til adelsfamilier. De var utnevnt av kongen og kunne kun miste sin stilling ved dom. Embetsmennene var også statens representanter i lokaladministrasjon, hvilket ga bøndene tilnærmet ingen  kontroll over sin egen hverdag. I 1884 var det derimot en brytningstid, da den gamle eliten måtte gi slipp på makten og slippe til nye politiske grupperinger. De to første partiene ble opprettet, Venstre og Høyre. Venstre bestod for det meste av  bønder og radikale byborgere, mens Høyre bestod av de samme embetsmennene og andre som var imot de politiske endringene.

Repetisjonsspørsmål:

1)      Hans Nielsen Hauge formidlet budskapet om kristentro, hardt arbeid og økonomisk fremgang hørte sammen. Hans budskap stilte kritikk mot kirken

2)      Hauge ble arrestert fordi han brøt med konventikkelplakaten, som sa at arrangerte religiøse møter måtte være godkjent av sognepresten. For dette ble han arrestert og fengslet.

Emne 2: Nasjonalisme

Nasjonalismen var en politisk bevegelse på 1800-tallet. Den var en del av romantikken som kom som en reaksjon på opplysningstidens realisme. Ideen om en felles nasjon, en gruppe mennesker med felles identitet, var et tema filosofen Herder tok for seg. Han mente at en nasjon først og fremst kjennetegnes av et felles språk. Han mente også at felles kultur og historie kjennetegnet en nasjon, samt at nasjonens medlemmer godtar hverandre og at alle har samme rettigheter og plikter. Nasjonalisme kan defineres som troen på folkets språklige, åndelige og rasemessige enhet står sentralt. Nasjonalismen truet derfor hele systemet fra 1815, ettersom under og etter den franske revolusjonen var mange av landene styrt av aristokrater som tilhørte en annen gruppering enn de som ble syrt. Etter 1815 ble landområder fordelt, og mange mennesker i Europa ble nå styrt av fremmede adelsfamilier eller fjerne konger. De konservative politiske kreftene på denne tiden prøvde å skyve tilbake nasjonalistiske tendenser. På 1830-tallet var det mindre forskjeller på folket på grunn av litteratur, poesi og billedlig kunst, samt historiske og språklige studier romantiserte nasjonalisme, og det ble mer velvilje blant folket. Ideene om demokrati og nasjonalisme tilsa at folk av samme nasjon burde danne én stat.

Som et resultat fra 1815 ble det tyske forbund etablert. Dette var verken en stat eller en nasjon, og en samling av Tyskland i 1815 var praktisk talt umulig. Russland, Storbritannia og Frankrike ville ikke ha et sterkt, samlet Tyskland midt i Europa, mange tyskere var ikke interessert i samling. Østerrike og Prøysen drev maktkamp og var definitivt ikke interessert i å gi fra seg makt. Både Prøysen og Østerrike bestod også av store ikke-tyske områder. I 1860-årene kom derimot samlingen av Tyskland, som var ledet av Prøysen som våpenmakt, økonomisk styrke og politisk fasthet. 

Samlingen av Tyskland begynte i det små da den nye kongen Vilhelm 1. og statsministeren Otto von Bismarck ledet an med å modernisere hæren og styrke regjeringen på bekostning av parlamentet. Resultatet var en enorm og modernisert hær, overlegen i forhold til andre land i Europa. Uro herjet i Europa, og i de påfølgende årene skulle land både miste og få nye deler, og maktbalansen i Europa ble brått endret. Tyskland trådte frem som stort og mektig, en union av 25 stater med ulike statsformer.
Bismarck kom med en uttalelse under krigene som pågikk under samlingen av Tyskland. «Tyskland skal samles ved hjelp av stål og blod», og til en viss grad var det nettopp dette som skjedde.

Konsekvensen ble at Tyskland fikk en slags nasjonalstat, på bekostning av mange liv og mye lidelse. Alle i nasjonalstaten var ikke enige om hvem som var deres øverste leder, og derfor hadde man 25 stater med forskjellige styreformer. I prosessen ble begreper som frihet og demokrati satt til side for enhet, og folkets rettigheter ble krenket på grunn av ønsket om enhet. 

Revolusjonen spiser sine barn

Revolusjonen spiser sine barn

16 mars. 1793, tre dager etter at Danton hadde innkalt Frankrikes befolkning til krig mot Europas fyrster, holdt girondineren Vergniaud en tale for nasjonalkonventet med et alarmerende budskap. Han sa: ”Borgere, vi har nå grunn til å frykte at revolusjonen, lik Saturn, vil suksessfullt sluke sine barn, og til slutt produsere despoti, med de ulykker som følger den”. ¹

Vergniaud talte for nasjonalkonventet, som var den allment valgte forsamlingen som ble satt til å styre Frankrike. I nasjonalkonventet fantes både de mer konservative og moderate gerondinere og de svært radikale jakobinerne. Det var konflikten mellom disse to grupperingene som kom til å føre til at konventet til slutt gikk i oppløsning.

I Frankrike hadde ikke revolusjonen og avsettelsen av monarkiet umiddelbart ført til forbedringer for folket. På tross av fastsatte maksimalpriser og lønninger var det fremdeles sult og uro blant folket, og Frankrike var i krig med Europas fyrster. I Paris skrev legen og politikeren Marat sin populære avis ”L’ami du peuple”, som var en radikal avis for folket med oppfordring til drap av mennesker som Marat mente var fiender av folket, nemlig anti-revolusjonære og etter hvert også de moderate. Våren og sommeren 1793 var revolusjonen gått inn i krisetilstander, etter at konventet innkalte 300 000 bønder til hæren, til tross for sterk misnøye blant bøndene. Både i og utenfor Paris var mange negative til de revolusjonære ideene, og det ulmet til opprør blant folket. Jakobinerne og de radikale, som hadde mest innflytelse i nasjonalkonventet mot slutten, var nå desperate etter å få beholde makten lengre. De hadde begynt å se på seg selv som en gruppe som stod over revolusjonens prinsipper. For å holde revolusjonen vital brøt de med de grunnleggende ideene som ble innført med revolusjonen, som maktfordelingsprinsippet og likhet for loven. De fryktet at det å dele makten ville bety revolusjonens fall. Flere radikale forslag ble derfor vedtatt, og sommeren 1793 ble velferdskomiteen, en revolusjonsdomstol som promoterte terror, innført.

Marat, som tidligere hadde skrevet at ”… fem eller seks hundre hoder ville være nok for å garantere deres frihet og lykke…”², hadde nå eskalert sine ytringer, og mente nå at det ville være revolusjonens interesse at hver tiende franskmann ble henrettet. Slike ytringer vekket avsky hos gerondinere, som var langt mer konservative og moderate. Sympatisøren Charlotte Corday tok derfor til slutt steget og drepte Marat i hans badekar, og i hennes forsvarstale forklarte hun at hun drepte én mann for å redde hundre tusen. Charlotte ble giljotinert kort tid etterpå, og i det kommende året ville Robespierre og hans jakobinere drive en offensiv heksejakt på gerondinere, anti-revolusjonære og andre moderate. I gatene ble kvinner som klaget på brødprisene hos bakeren arrestert av det hemmelige politiet, og kun en mistanke om anti-revolusjonære tanker var nok til å bli stilt for revolusjonsdomstolen. De fleste ble dømt til døden uten rettssak, og i Paris stod aldri giljotinene stille.

Danton, som aktivt kjempet mot Gironde, var en ledende mann i velferdskomiteen og i begynnelsen en stor støttespiller i terrorregimet. Han ble til slutt selv et offer for skrekkveldet, idet han forsøkte å skifte retningen på revolusjonen vekk fra terrorregimet, og over til mer moderate tilstander. Han ble umiddelbart, etter å ha ytret kritikk mot Robespierre og hans terrorregime, anklaget for økonomisk korrupsjon av sine tidligere politiske kollegaer, og henrettet ved giljotinering. Noe av det siste Danton sa før hans død, var ”… min eneste anger er at jeg må dø før den rotten Robespierre.”³ Det var imidlertid ikke mange måneder som skilte deres død, kun tre måneder senere ble også Robespierre og hans jakobinere giljotinert. Den såkalte Thermidor-reaksjonen var en motstand blant folket mot Robespierre og hans skrekkvelde, og Robespierre og hans gruppering ble avsatt og henrettet. Motstanden mot terroren avlet likevel mer terror, for i de påfølgende dagene ble venstreradikale forfulgt, fanget og henrettet, og revolusjonen fortsatte å spise sine barn.

Revolusjonens sønner erklærte frihet, likhet og brorskap som det nye målet i Frankrike, men i løpet av revolusjonen mente de revolusjonære at målet rettferdiggjorte metodene, og at det var verdt å bryte sine egne prinsipper i begynnelsen for å nå de endelige målene i fremtiden. Revolusjonen utløste en endeløs rekke av vold, og det viser seg at dette er et sentralt element i revolusjoner, som for eksempel den russiske revolusjonen, men også mer moderne varianter som i den arabiske våren.

 Å styre et land i kaos hvor alle helst vil at sine ideer skal vinne frem er ikke lett å gjennomføre med demokratiske prinsipper, og for å innføre revolusjonens ideer så de revolusjonære seg nødt til å undertrykke folket lenge nok slik at ideene slo rot og tilstandene stabiliserte seg. I revolusjoner blir selv menneskelige verdier forandret på, og den nye moralen er at alt er riktig så lenge det tjener for den revolusjonære saken.

Kildeliste:

Bøker:

Hansen, Svein Olav m. fl, 2008, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm, Oslo.

Sitater:

1.       http://en.wikiquote.org/wiki/Pierre_Vergniaud (24.09.12)

2.       Marat, Jean-Paul, 26.7.1790 i brosjyren « C’en est fait de nous ! », hentet fra http://en.wikipedia.org/wiki/Jean-Paul_Marat (24.09.12)

3.       http://en.wikipedia.org/wiki/Georges_Danton#Arrest.2C_trial.2C_and_execution (24.09.12)

Nettsteder:

http://en.wikipedia.org/wiki/National_Convention (21.09.12)
http://en.wikipedia.org/wiki/Jacques_Mallet_du_Pan (21.09.12)
http://snl.no/Jean-Paul_Marat (22.09.12)
http://snl.no/Georges_Jacques_Danton (22.09.12)
http://en.wikipedia.org/wiki/Thermidorian_Reaction (21.09.12)

http://www.history.com/topics/reign-of-terror (24.09.12)
http://www.history.com/topics/french-revolution/videos#robespierre-and-the-reign-of-terror (24.09.12)

Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonapartes vei til makten

- Hvilke ideer påvirket Napoleon under hans vei til makten, og under erobringene av Europa?

Napoleon Bonaparte var sønn av en advokat, født rett før en urolig epoke i Frankrikes historie begynte. Han ble født på Korsika, en øy i middelhavet relativt fjernt fra misnøyen og desperasjonen som ulmet i Frankrikes hovedstad, Paris, hvor de rike ble stadig rikere og de fattige stadig fattigere. Ideer om frihet, likhet og brorskap florerte blant innbyggerne, men veien dit skulle vise seg å bli både brutal, blodig og langtekkelig. På slutten av hele prosessen stod Napoleon som keiser av Frankrike, erobrer av Europa, før han falt fra storheten til eksil og til slutt døden i 1821.

Da Napoleon kom til makten hadde han allerede vunnet en rad med strake seire for Frankrike i blant annet Nord-Italia. Frankrike var på denne tiden ledet av direktoriet, som hadde vist dårlige lederevner og nok en gang brakt desperasjon, sult, vannmangel og fattigdom over Paris. Krigene i Europa gikk også dårlig, og folket var meget misfornøyd. Så da Bonaparte returnerte til Paris, og i et statskupp i 1799 tok makten, utløste det ingen voldsomme reaksjoner i Frankrike. Napoleon var en smart mann, som så at det Frankrike trengte var arbeidsplasser, sykehus, og et reformert finanssystem. Dette var det den franske befolkning så lenge hadde kjempet for, og det ble mer finansiell stabilitet i landet. Likevel mistet de mange av rettighetene som de franske revolusjonære hadde kjempet frem. Slaveri ble gjeninnført, Napoleon utropte seg som eneherskende konsul, og senere keiser, for livstid, og den allmenne stemmeretten stod ikke lenger like sterkt. Likevel ble veier, broer og kanaler ble bygd, og arbeidsledigheten redusert. Under Napoleon var alle like for loven, og alle hadde samme plikt til å betale skatt. Dette var ideer som sprang frem fra samtidens filosofer og revolusjonen, som mest sannsynlig preget Napoleon under oppveksten og studietiden.

Napoleon så seg utover Europa, og hadde en visjon om at hele Europa skulle bli en del av Frankrike, med ham selv som øverste leder. Napoleon drev krig mot både Prøysen, Østerrike og Storbritannia, og på fastlandet hadde han stor suksess. Alle stater mellom Portugal og Sverige var kontrollert av Napoleon og Frankrike, og det var ikke før i 1812 han begynte å møte på større problemer. Han undervurderte Russland på vinterstid, og de franske soldatene i sommeruniformer døde av kulde og utmattelse. Han hadde overanstrengt Frankrikes ressurser, samt undervurdert Storbritannia på sjøen. I Frankrike ville enkelte huske ham som en egenmektig tyrann som hadde ofret nasjonens unge menn og utarmet landet. Andre mente han var ekte Keiser, som hadde tatt i bruk revolusjonens ideer, fjernet det gamle, føydale systemet og gitt den gjennomsnittlige franskmann et bedre liv. Napoleons reformer, ”Code Napoleon” ble beholdt, og selv om det ble innført konstitusjonelt monarki i Frankrike etter han ble forvist til Elba, måtte den nye kongen godta likhet for loven og den nye eiendomsformidlingen i samfunnet, hvor bøndene hadde fått mye av adelen og de geistliges jord under revolusjonen.

Det er mange delte meninger om Napoleon både i dag og under hans egen tid. Noen mener han var en landsleder og et militært geni som fikk Frankrike tilbake på bena, ga befolkningen bedre levestandard og ledet landet til storhet. Andre mener han var en maktsyk mann som ville ha kontroll over hele Europa og ofret Frankrikes befolkning, ære og ressurser i forsøket. Napoleon var inspirert av revolusjonens ideer idet han kom til makten. I begynnelsen bygde han ut Frankrikes veinett, ga befolkningen bedre levevilkår og flere arbeidsplasser, og lot bøndene beholde jorden de hadde fått under revolusjonen. Samtidig var dette en mann som likte ideen om en elite, som vi så i skolesystemet hans hvor det var spesielle eliteskoler for de flinkeste. Han innførte også priser for utmerkelser innenfor forskjellige fagfelt. Napoleon beholdt adelen, med ham selv på toppen. Landet hadde likhet for loven og likhet i forhold til skatt, men friheten, som var det viktigste under revolusjonen, stod ikke sterkt. Derfor kan man si at Napoleon var til dels påvirket av de revolusjonære ideene, men likevel holdt fast på ideen om at noen skulle stå over andre, kanskje aller helst ham selv.

Kilder
Nettressurser:
http://en.wikipedia.org/wiki/Napoleon#Invasion_of_Russia (07.09.2012)
http://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_French_Revolution (07.09.2012)
http://snl.no/Napoleon_1_Bonaparte (07.09.2012)
http://snl.no/Frankrike/napoleonstiden (07.09.2012)

Bøker:
Mennesker i tid 2 (Cappelen Damm: 2008)

Tidsforløp i den franske revolusjon

Den franske revolusjon - Tidsforløp

Oppgave 1)

Frankrikes revolusjon kom som et resultat av flere problemer innenfor landet.
Politiske grunner: Det var for eksempel veldig store forskjeller i levekår og rettssikkerhet mellom bøndene og adelen. Bøndene og ”folket” levde i vanskelige kår under stor skattelegging og undertrykkelse fra adelen. Adelen betalte ikke skatt, mens folket betalte til både stat og kirke. Bøndene sådde på adelens jord og betalte med både avlinger og arbeid. Som en kontrast til Storbritannia og Amerika hadde man det Franske eneveldet, hvor kongen styrte uforstyrret og eneveldig, og skattlagte den delen av samfunnet som hadde minst
Ideologiske: Samtidig florerte ideer blant folket fra samtidens filosofer og opplysningsmenn som skrev og snakket om samfunn hvor ideer som ”frihet, likhet, brorskap” stod i sentrum. Særlig friheten var viktig for det lenge undertrykte folket. Frankrikes befolkning så til Storbritannia, hvor folket var representert i Parlamentet som en følge av Magna Carta, samt USA, hvor folket var fritt og bygde på ideer om at folket skulle styre.
Økonomiske: Etter at Frankrike hjalp de amerikanske koloniene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia, var Frankrike enda mer fattig, og resultatet ble at det allerede hardt pressede folket ble presset enda hardere.
Sosiale: Bøndene gjorde oppgjør mot adelen som ikke holdt sin del av avtalen i det føydale systemet. Svake avlinger førte til sult og høye brødpriser. Adelen klarte seg bra, mens de fattigste i samfunnet hadde ikke råd til brød. Konsekvensen av dette ble at de fattigste sultet og misnøyen og desperasjonen bredte seg.

Oppgave 2)

Fase 1: 1789-1792
Kongen så seg nødt til å innkalle til stenderforsamling etter mye press fra adelen og mye misnøye i landet generelt. Her møtte det opp adelsfolk, geistlige og tredjestanden, det ”vanlige” folket som skulle representere 98 % av befolkningen. Av disse var kun 2 stykker bonde og arbeider, resten var godseiere, advokater etc. På grunn av urettferdigheten ved at de geistlige og adelen kunne stemme mot tredjestanden med stemmer 2 til 1, erklærte tredjestanden seg som en uavhengig nasjonalforsamling som representerte folket. Kongen ga dem en skjennepreken og forlangte at ting skulle være som de alltid hadde vært. Da han var ferdig å snakke nektet nasjonalforsamlingen å reise seg, og opprøret var i gang. Etter dette fulgte flere opprør i landet, som stormingen av Bastillen, bondeopprøret og generell uro rundt om. Nasjonalforsamlingen utbygde en ny grunnlov, basert på inspirasjon fra opplysningstidens filosofer, med inspirasjon fra uavhengighetserklæringen fra USA. Begrep som folkesuvereniteten og menneskenes naturlige rettigheter ble innført. Alle mennesker skulle være frie, samt like for loven. I 1789 tok de kongen til fange slik at hoffet skulle ha mindre påvirkning på ham, for folket var fremdeles positiv til monarkiet. Grunnloven stod ferdig i 1791. Konsekvensen ble at adelige titler ble slettet, og revolusjonens menn tok over statsgjelden.

Fase 2: 1792-1794

De revolusjonære gikk til krig mot fyrstene i Europa med et mål om å spre revolusjonen og holde den vital, kvele motrevolusjonen, tvinge kongen til å velge side og hjelpe folk i alle land til å forkaste tyranniet. Prøysen var lite fornøyd med at Frankrike planla å angripe dem, så de angrep derfor Frankrike først. Misnøyen spredte seg i Frankrike, og småfolket som fikk stadig dårligere kår begynte å tvile på revolusjonen. I august 1792 kom det derfor en ny revolusjon, ledet av de fattige småborgerne.  Årsaken var dyrere matpriser, dårlige kår og generell misnøye blant samfunnets svakeste. Resultatet ble at kongen ble kastet ut fra slottet og fengslet. Det ble avgjort at man skulle ha et valg til nasjonalkonvent, som skulle velges med alminnelig stemmerett, det vil si at ”alle” kunne stemme. Kort tid etterpå ble Ludvig 16. dømt til døden, og den første republikk var igangsatt.

Fase 3: 1793-1795

- På den samme tid ble antirevolusjonære forfulgt og drept.
- Alle som var i mot revolusjonen, plasserte penger i utlandet, hadde flyttet til Frankrike etter 17. juli 1789 etc. ble stilt ovenfor retten, og mange ble giljotinert.
- De som tidligere avskaffet dødsstraff gikk nå inn igjen for å straffe antirevolusjonære med døden. Herifra utrykket ”revolusjonen spiser sine barn”.
- Det var helt umulig å bestikke velferdskomiteen, og særlig Robespierre var ustoppelig i kampen for republikken. Fengslene var fulle av politiske fanger.
- Til slutt ble selv Robespierre satt for retten, og giljotinert 27. juli 1794.
 - Under terroren mistet så mange som 40 000 – 50 000 livet. 

Direktoriet: 1794-1799

Direktoriet tømte fengslene og gjeninnførte ytringsfriheten, samt bremset opp terroren. Men likevel led de fattige stor nød, og nye folkereisninger ble slått ned. Fengslene ble igjen fylt opp av terroristene og jakobinerne, og stemmeretten ble begrenset igjen. Regjeringen bestod kun av 5 menn, og Frankrike var i krig på flere fronter. I Paris rant vannspringene uten vann, rennesteinene fulle av sølevann og badeanstaltene stengt. Folket var uten virkelige ledere, landet var vanskjøttet, Frankrike led tap i Tyskland, og håpet svinnet hen.

Napoleons fremgang til makten: 1799-1804

Napoleon var i sin tid den eneste seirende generalen på frankrikes slagmark, under en tid hvor det var lite å glede seg over, og frankrike var svært vanskjøttet, terror hersket og folket led under en dårlig regjering. Da Napoleon returnerte til frankrike hadde han forlatt hæren sin, og Direktoratet vurderte å straffe ham som desertør, men ingenting skjedde. En av medlemmene i Direktoratet planla et kupp sammen med Napoleon, og i 1799 ledet Napoleon statskuppet og tok relativt enkelt makten. Han utmanøvrerte fort sine samarbeidspartnere og ble snart eneste konsul i Frankrike. Han innførte reformer som sørget for mer effektiv beskatning, nytt utdanningssystem, sentralbank, samt at han skapte arbeidsplasser ved å bygge veier, sykehus og barnehjem. Lovene hans stod ferdig i 1804 og ble kalt for Code Napoleon. Men Napoleon fikk snart andre ambisjoner, blant annet å regjere over hele Europa med seg selv som øverste Keiser.

Oppgave 3)

For Frankrike fikk den franske revolusjonen mange konsekvenser. Adelen mistet sine privilegier, det ble innført allmenn stemmerett, monarkiet ble styrtet, Frankrike var i krig med resten av Europa, kirken ble kritisert, Frankrike fikk ny grunnlov, men mange fattige sultet og led under revolusjonen, veldig mange mistet livet i giljotinering under terrorveldet, sult, krig, sykdom etc.

For Europa fikk dette konsekvenser i form av at nye ideer florerte blant de fattige og middelklassen, og adelssamfunnet ble kritisert. Disse ideene om demokrati, allmenn stemmerett og slutten på føydalsamfunn ble etter hvert viktige for mange grunnlover og under nye statsdannelser. Europa havnet også i krig med først de revolusjonære som ville spre sine ideer, også Napoleon som gikk til krig mot hele Europa. Den franske revolusjon markerer et skille i hele Europas politiske historie.

For Norge fikk dette konsekvenser i forhold til blant annet grunnloven som stod ferdig i 1814. Den var i veldig stor grad inspirert av de franske ideene som blomstret under revolusjonen. Norge fridde seg også fra unionen, men ikke før Danmark-Norge var i krig mot Storbritannia, alliert med Napoleon i 7 år. Dette førte til kornmangel i Norge, som var helt avhengig av å drive handel med utlandet. 

Emne 1: Fransk revolusjon

Opplysningstidsfilosofene

Voltaire:

- Voltaire angrep viljeløs tenkning og gamle holdninger.
- Han var religionskritisk og grunnla deisme, det vil si troen på at noe guddommelig skapte verden, men at Gud ikke griper inn i hvert menneskes liv og sånn sett "styrer" verden.
- Deisme bidro til ateisme, ytringsfrihet og menneskerettigheter.
- Voltaire mente at statsoverhodet ikke skulle få sin makt fra gud, og at kirken og staten burde være adskilt.
- Voltaire var en stor tilhenger av frihet.

Montesquieiu
- Det viktigste arbeidet hans var De l'esprit des lois (Lovenes ånd) fra 1748.
- Han argumenterte for maktfordeling: Én maktfaktor må balanseres av en annen, og ingen autroritet kan overstyre de andre. Den engelske styremåten fra den ærefulle revolusjon i 1689 var et forbilde.
- Han mente det burde være et skille mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende statsmakten, og at disse maktorganene skulle balansere hverandre.
- Moderne demokratier (Norge) bygger på slike maktfordelingsprinsipper.


Rousseau
- Rousseau var den viktigste opplysningstidsfilosofen når det gjaldt spørsmål om folkestyre og folkesuverentitet.
- Rousseau mente at mennesket var født fritt, og at all elendigheten som fantes i Frankrike på 1700-tallet skyldtes at mennesker levde i et samfunn.
- Han mente at den idylliske naturtilstanden verken var ønskelig eller mulig å vende tilbake til.
- Han skrev Om Samfunnspatkten i 1762 hvor han drøftet statens makt. Han mente rettsstaten ville garantere for menneskelig frihet.
- Allmenne samfunnslover ville erstatte naturens lover og rettsstaten ville bli menneskets nye natur og garantere for borgerlig frihet.
- Han mente at allmennviljen skulle herske, det vil si de felles erfaringer og de felles interessene. De skulle beskytte folket mot enkeltmenneskes særinteresser (kongen), og utjevne sosial ulikhet.
- Rousseau mente likevel at allmennviljen bare kan utvikles i små, egalitære og republikanske samfunn. Han mente at hvis mennesker lot andre representere seg, ble de ufrie.
- LIkevel var han en fødselshjelper for det moderne, representative demokratiet.