Nasjonalismen var en politisk bevegelse på 1800-tallet. Den
var en del av romantikken som kom som en reaksjon på opplysningstidens
realisme. Ideen om en felles nasjon, en gruppe mennesker med felles identitet,
var et tema filosofen Herder tok for seg. Han mente at en nasjon først og
fremst kjennetegnes av et felles språk. Han mente også at felles kultur og
historie kjennetegnet en nasjon, samt at nasjonens medlemmer godtar hverandre
og at alle har samme rettigheter og plikter. Nasjonalisme kan defineres som
troen på folkets språklige, åndelige og rasemessige enhet står sentralt.
Nasjonalismen truet derfor hele systemet fra 1815, ettersom under og etter den
franske revolusjonen var mange av landene styrt av aristokrater som tilhørte en
annen gruppering enn de som ble syrt. Etter 1815 ble landområder fordelt, og
mange mennesker i Europa ble nå styrt av fremmede adelsfamilier eller fjerne
konger. De konservative politiske kreftene på denne tiden prøvde å skyve tilbake
nasjonalistiske tendenser. På 1830-tallet var det mindre forskjeller på folket
på grunn av litteratur, poesi og billedlig kunst, samt historiske og språklige studier
romantiserte nasjonalisme, og det ble mer velvilje blant folket. Ideene om demokrati
og nasjonalisme tilsa at folk av samme nasjon burde danne én stat.
Som et resultat fra 1815 ble det tyske forbund etablert.
Dette var verken en stat eller en nasjon, og en samling av Tyskland i 1815 var praktisk
talt umulig. Russland, Storbritannia og Frankrike ville ikke ha et sterkt,
samlet Tyskland midt i Europa, mange tyskere var ikke interessert i samling.
Østerrike og Prøysen drev maktkamp og var definitivt ikke interessert i å gi
fra seg makt. Både Prøysen og Østerrike bestod også av store ikke-tyske
områder. I 1860-årene kom derimot samlingen av Tyskland, som var ledet av
Prøysen som våpenmakt, økonomisk styrke og politisk fasthet.
Samlingen av Tyskland begynte i det små da den nye kongen Vilhelm 1. og statsministeren Otto von Bismarck ledet an med å modernisere hæren og styrke regjeringen på bekostning av parlamentet. Resultatet var en enorm og modernisert hær, overlegen i forhold til andre land i Europa. Uro herjet i Europa, og i de påfølgende årene skulle land både miste og få nye deler, og maktbalansen i Europa ble brått endret. Tyskland trådte frem som stort og mektig, en union av 25 stater med ulike statsformer.
Bismarck kom med en uttalelse under krigene som pågikk under samlingen av Tyskland. «Tyskland skal samles ved hjelp av stål og blod», og til en viss grad var det nettopp dette som skjedde.
Konsekvensen ble at Tyskland fikk en slags nasjonalstat, på
bekostning av mange liv og mye lidelse. Alle i nasjonalstaten var ikke enige om
hvem som var deres øverste leder, og derfor hadde man 25 stater med
forskjellige styreformer. I prosessen ble begreper som frihet og demokrati satt
til side for enhet, og folkets rettigheter ble krenket på grunn av ønsket om
enhet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar