Revolusjonen spiser sine barn

Revolusjonen spiser sine barn

16 mars. 1793, tre dager etter at Danton hadde innkalt Frankrikes befolkning til krig mot Europas fyrster, holdt girondineren Vergniaud en tale for nasjonalkonventet med et alarmerende budskap. Han sa: ”Borgere, vi har nå grunn til å frykte at revolusjonen, lik Saturn, vil suksessfullt sluke sine barn, og til slutt produsere despoti, med de ulykker som følger den”. ¹

Vergniaud talte for nasjonalkonventet, som var den allment valgte forsamlingen som ble satt til å styre Frankrike. I nasjonalkonventet fantes både de mer konservative og moderate gerondinere og de svært radikale jakobinerne. Det var konflikten mellom disse to grupperingene som kom til å føre til at konventet til slutt gikk i oppløsning.

I Frankrike hadde ikke revolusjonen og avsettelsen av monarkiet umiddelbart ført til forbedringer for folket. På tross av fastsatte maksimalpriser og lønninger var det fremdeles sult og uro blant folket, og Frankrike var i krig med Europas fyrster. I Paris skrev legen og politikeren Marat sin populære avis ”L’ami du peuple”, som var en radikal avis for folket med oppfordring til drap av mennesker som Marat mente var fiender av folket, nemlig anti-revolusjonære og etter hvert også de moderate. Våren og sommeren 1793 var revolusjonen gått inn i krisetilstander, etter at konventet innkalte 300 000 bønder til hæren, til tross for sterk misnøye blant bøndene. Både i og utenfor Paris var mange negative til de revolusjonære ideene, og det ulmet til opprør blant folket. Jakobinerne og de radikale, som hadde mest innflytelse i nasjonalkonventet mot slutten, var nå desperate etter å få beholde makten lengre. De hadde begynt å se på seg selv som en gruppe som stod over revolusjonens prinsipper. For å holde revolusjonen vital brøt de med de grunnleggende ideene som ble innført med revolusjonen, som maktfordelingsprinsippet og likhet for loven. De fryktet at det å dele makten ville bety revolusjonens fall. Flere radikale forslag ble derfor vedtatt, og sommeren 1793 ble velferdskomiteen, en revolusjonsdomstol som promoterte terror, innført.

Marat, som tidligere hadde skrevet at ”… fem eller seks hundre hoder ville være nok for å garantere deres frihet og lykke…”², hadde nå eskalert sine ytringer, og mente nå at det ville være revolusjonens interesse at hver tiende franskmann ble henrettet. Slike ytringer vekket avsky hos gerondinere, som var langt mer konservative og moderate. Sympatisøren Charlotte Corday tok derfor til slutt steget og drepte Marat i hans badekar, og i hennes forsvarstale forklarte hun at hun drepte én mann for å redde hundre tusen. Charlotte ble giljotinert kort tid etterpå, og i det kommende året ville Robespierre og hans jakobinere drive en offensiv heksejakt på gerondinere, anti-revolusjonære og andre moderate. I gatene ble kvinner som klaget på brødprisene hos bakeren arrestert av det hemmelige politiet, og kun en mistanke om anti-revolusjonære tanker var nok til å bli stilt for revolusjonsdomstolen. De fleste ble dømt til døden uten rettssak, og i Paris stod aldri giljotinene stille.

Danton, som aktivt kjempet mot Gironde, var en ledende mann i velferdskomiteen og i begynnelsen en stor støttespiller i terrorregimet. Han ble til slutt selv et offer for skrekkveldet, idet han forsøkte å skifte retningen på revolusjonen vekk fra terrorregimet, og over til mer moderate tilstander. Han ble umiddelbart, etter å ha ytret kritikk mot Robespierre og hans terrorregime, anklaget for økonomisk korrupsjon av sine tidligere politiske kollegaer, og henrettet ved giljotinering. Noe av det siste Danton sa før hans død, var ”… min eneste anger er at jeg må dø før den rotten Robespierre.”³ Det var imidlertid ikke mange måneder som skilte deres død, kun tre måneder senere ble også Robespierre og hans jakobinere giljotinert. Den såkalte Thermidor-reaksjonen var en motstand blant folket mot Robespierre og hans skrekkvelde, og Robespierre og hans gruppering ble avsatt og henrettet. Motstanden mot terroren avlet likevel mer terror, for i de påfølgende dagene ble venstreradikale forfulgt, fanget og henrettet, og revolusjonen fortsatte å spise sine barn.

Revolusjonens sønner erklærte frihet, likhet og brorskap som det nye målet i Frankrike, men i løpet av revolusjonen mente de revolusjonære at målet rettferdiggjorte metodene, og at det var verdt å bryte sine egne prinsipper i begynnelsen for å nå de endelige målene i fremtiden. Revolusjonen utløste en endeløs rekke av vold, og det viser seg at dette er et sentralt element i revolusjoner, som for eksempel den russiske revolusjonen, men også mer moderne varianter som i den arabiske våren.

 Å styre et land i kaos hvor alle helst vil at sine ideer skal vinne frem er ikke lett å gjennomføre med demokratiske prinsipper, og for å innføre revolusjonens ideer så de revolusjonære seg nødt til å undertrykke folket lenge nok slik at ideene slo rot og tilstandene stabiliserte seg. I revolusjoner blir selv menneskelige verdier forandret på, og den nye moralen er at alt er riktig så lenge det tjener for den revolusjonære saken.

Kildeliste:

Bøker:

Hansen, Svein Olav m. fl, 2008, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm, Oslo.

Sitater:

1.       http://en.wikiquote.org/wiki/Pierre_Vergniaud (24.09.12)

2.       Marat, Jean-Paul, 26.7.1790 i brosjyren « C’en est fait de nous ! », hentet fra http://en.wikipedia.org/wiki/Jean-Paul_Marat (24.09.12)

3.       http://en.wikipedia.org/wiki/Georges_Danton#Arrest.2C_trial.2C_and_execution (24.09.12)

Nettsteder:

http://en.wikipedia.org/wiki/National_Convention (21.09.12)
http://en.wikipedia.org/wiki/Jacques_Mallet_du_Pan (21.09.12)
http://snl.no/Jean-Paul_Marat (22.09.12)
http://snl.no/Georges_Jacques_Danton (22.09.12)
http://en.wikipedia.org/wiki/Thermidorian_Reaction (21.09.12)

http://www.history.com/topics/reign-of-terror (24.09.12)
http://www.history.com/topics/french-revolution/videos#robespierre-and-the-reign-of-terror (24.09.12)