Den norske demokratiseringsprosessen

Den norske demokratiseringsprosessen

Norge var, som de fleste andre land i Europa på denne tiden, sterkt påvirket av opplysningstidsideene. De var inspirert av den amerikanske og franske revolusjon. Norge mente ikke selv at man var selvstendig nok til å ha et eget rike, men det ble rettet krav om egne institusjoner som bank og universitet. Først godtok ikke den danske kongen kravene, og Norge fikk ikke universitet før i 1811. Først i 1813 fikk vi egen bank. I Europa var det store utenrikspolitiske omveltninger. Danmark var i krig med Storbritannia, og Sverige var på Storbritannias side, mot Napoleon. Mot slutten av krigene måtte fredsavtaler signeres, og Sverige forlangte å få Norge av Danmark. 

Kristian Fredrik, den danske kongens bror, ville ikke gi fra seg Norge. Han hadde regjert i Norge på vegne av kongen og var ikke forberedt på å gi landet fra seg. Kampanjen han førte gjorde at nordmennene samlet seg på Eidsvoll i 1814 og dannet en riksforsamling. Her skulle de danne egen norsk grunnlov og velge en norsk konge. 17. mai 1814 stod grunnloven ferdig, og den var inspirert av maktfordelingsprinsippet. Grunnloven bygger derfor på et klart skille mellom den lovgivende forsamling (stortinget), den utøvende forsamling (regjeringen), og den dømmende forsamling (domstolene).

Kort tid etterpå fikk Kristian Fredrik vite at verken Karl Johan eller noen av de andre europeiske stormaktene godkjente norsk selvstendighet, og Kristian Fredrik så seg nødt til å gi opp Norge inn i unionen. I unionen var Norge likeverdig med Sverige og fikk beholde grunnloven, kun med de endringer som var nødvendig for å gå inn i en union.

Norge var nå et konstitusjonelt monarki med stortinget, regjeringen, rettsystem, egen valuta, nasjonalbank, hær og marine. Nasjonalfølelsen økte i landet etter 1814. I tiden fremover var det embetsmennene som styrte mest på stortinget. Disse var velstående og privilegerte menn som stod over andre i samfunnet. Regjeringen var delt i to, og statsministeren og to statsråder satt i Oslo. Seks andre statsråder satt i Christiania og styrte over innenrikssaker. I utenrikssaker hadde Norge ingen innflytelse, og etter hvert ble det uenigheter, blant annet på om Norge skulle ta en del av den dansk-norske statsgjelden. Dette var helt på bane med Kieltraktaten, men det Norske storting nektet med begrunnelse på at de aldri hadde vært med på å signere traktaten. Flere slike saker gjorde at Norge etter hvert krevde deltakelse i utenrikspolitikken, og ble etter hvert enda mer likestilt med Sverige. Kongen forsøkte til stadighet å endre grunnloven slik at han fikk mer makt og begrense trykkefriheten. Fra grunnloven hadde kongen fått utsettende veto, det vil si at han kunne utsette en lov stortinget ville vedta tre ganger, eller i ni år, før stortinget kunne vedta den med eller uten kongens godkjenning. Stortinget nektet å godta kongens forslag som ville gi ham mer makt.

Det var ikke før i 1830-årene at bøndene begynte å bruke stemmeretten sin og å velge ut representanter til Stortinget fra egen stand. Stortinget i 1833 har derfor i ettertid blitt kalt bondestortinget. Blant dem var Ole Gabriel Ueland, og han ble raskt bøndenes leder. De la frem flere krav om endringer i politikken, den viktigste var at bøndene skulle få råderett over bygdene og kunne få styre over sitt lokalområde. I 1837 ble saken endelig vedtatt i stortinget, og den ble kalt formannskapslovene. Den slo fast at det skulle være et kommunestyre i hver bygd bestående av et forrmannsskap og et representantskap, og det skulle velges nye representanter hvert fjerde år. Bøndene lykkes også i å få avskaffet den direkte skatten på jord. Selv om ikke embetsstanden totalt ga opp makten sin i bygdene fordi prestene og amtmannen fortsatt hadde makt der, ble det regnet for en stor seier for bøndene som nå hadde egen styringsrett og større råderett over egen økonomi. Bøndene fikk også mer erfaring med å drive politikk, som i sin tur igjen betydde mer deltakelse i valg og på stortinget av bondestanden.

Men det var ikke bare en bondeopposisjon som vokste frem. Samtidig vokste det frem en opposisjon av akademikere, næringsdrivende og lavere funksjonærer uten statlige embeter. Disse var ledet av Johan Sverdrup, som mente at embetsmennene hadde for mye politisk makt i stortinget. Johan Sverdrup stilte tre politiske krav for å øke stortingets makt:

1. Årlig storting. Tidligere hadde stortinget kun møttes en gang hvert tredje år, som betydde at regjeringen hadde mesteparten av den reelle makten.
2. Stemmerett for alle menn. Bøndene var uenige ettersom de fryktet arbeiderklassen og den sosialistiske propagandaen.
3. Statsrådene måtte møte i Stortinget.

Det siste kravet utsatte kongen for fjerde gang i 1880 etter råd fra regjeringen. Debatten i stortinget gikk nå på om kongen skulle få ha utsettende veto når man ønsket å endre grunnloven. I 1880 ble det vedtatt at stortinget ikke trengte kongens godkjenning til å endre grunnloven. I 1882 hadde man begynt å snakke om ”Venstre” og ”Høyre”, hvor Johan Sverdrup og hans tilhengere var ”Venstre”, mens embetsmennene var ”Høyre”. Før valget mobiliserte ”Venstre” kraftig, og gikk inn i byene og ut på landsbygdene for å sanke stemmer. Valgdeltakelsen har aldri vært så høy i Norge som i 1882, og Johan Sverdrup vant en soleklar seier. Etter at Sverdrup ble valgt stilte han regjeringen for riksretten etter å ha rådet kongen til å ikke sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget. Det endte med at regjeringen fikk fratatt stillingene sine, og kongen ba i 1884 Johan Sverdrup danne regjering fordi han hadde flest stortingsrepresentanter bak seg. Dette markerte et skille i norsk demokratiseringsprosess, og mange sier at det var her parlamentarismen begynte. Dette var et viktig steg på veien mot et moderne norsk demokrati. Direkte konsekvenser i 1884 var at det formelt ble dannet to partier, Høyre og Venstre, og statsrådene fikk møteplikt i Stortinget.

En viktig faktor for fremveksten av de politiske partiene og styrkingen av Stortingets makt var folkebevegelsene, da særlig haugianerne, thranittene og bondevennene.

Haugianere: Ledet av Hans Nielsen Hauge som kritiserte den offisielle kirkemakten. Ble arrestert mange ganger for å bryte konventikkelplakaten, som sa at religiøse møter måtte være godkjent av sognepresten. Han oppfordret bøndene til å ta opp nye næringer i tillegg til jordbruket, og gjorde opprør mot standssystemet. Han hjalp til med å løfte bøndene opp til å bli en politisk maktfaktor.
Thranittene: Ble kalt norges første arbeiderbevegelse. Fremmet allmenn stemmerett og bedre kår for arbeidere i samfunnet.
Bondevennene: Løftet opp bøndene til å delta i stortinget og mobiliserte bøndene til å stemme på bondevennlige politikere. Var en organisert organisasjon med eget medlemsblad og politisk program. Liknet politiske partier som vokste fram på slutten av århundret.

I tiden fra 1814 og frem til unionsoppløsningen i 1905 gikk Norge igjennom en lengre periode av nasjonsbygging og følelse av nasjonalisme, både kulturelt og politisk.  Venstre-siden i politikken tok nærmest monopol på det nasjonale spørsmålet, og var stort sett suksessfull i den forstand at arbeidet med å skape en nasjonal identitet var basert på felles kultur og historie. Nasjonalismen ble en del av kampen for å øke stortingets makt og spilte derfor en viktig rolle i demokratiseringen.
Landet ble modernisert på grunn av et fellesprosjekt mellom staten og private aktører som bygget jernbane, vei og telegrafnett over hele landet. Dette knyttet Norge tettere sammen. Industrien vokste og førte til en bedre økonomisk situasjon i Norge.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte Norge gradvis å bevege seg mot et politisk flerpartisystem. Indre spenninger i Venstre-partiet etter partiets seier i 1884 førte til at blant annet vestlandsbøndene brøt ut og dannet partiet Moderate Venstre. Først i 1903 ble Det Norske Arbeiderparti valgt inn på Stortinget. Grunnen til at arbeiderpartiet vokste frem var innføringen av allmenn stemmerett. Arbeidere i det stadig mer industrialiserte landet organiserte seg mot dårlige arbeidsvilkår og kummerlige husforhold. Det ble opprettet to organisasjoner; Arbeidernes Faglig Landsorganisasjon (AFL) og Norsk arbeidsgiverforening (NAF), som diskuterte arbeidernes rettigheter og lønn. Staten så problemer med at arbeidstakere gikk ut i langvarige streiker og at arbeidsgivere hadde langvarige såkalte ”lockouts”, og vedtok derfor at staten hadde rett til å bryte opp en streik eller en lockout.

Norge ble industrialisert, og jordbruket og fiskerinæringen ble modernisert. Jordbruket møtte for første gang konkurranse fra USA og Russland, som eksporterte billig korn. Jordbruket i Norge gikk over fra å være hovedsakelig et selvbergingsjordbruk til å bli et salgsjordbruk, med stort fokus på melk og kjøtt. Fabrikker som spinnerier og veverier vokste frem, og Norge begynte å utbygge vannkraftverk og drev energikrevende smelteverk. Vannkraftverkene var av interesse for utenlandske kapitaleiere, og staten vedtok derfor i 1908 et omfattende lovverk, konsesjonslovene, som skulle beskytte de norske fossene fra utenlandske investorer.

En direkte konsekvent av industrialiseringen var at Norges kommunikasjon ble utbygd, og blant annet telegrafnettet og etter hvert telefonnettet ble bygd ut. Bergensbanen ble bygget, samt jernbane mellom Drammen og Kristiania. På tross av stadig bedre vilkår for arbeidere og flere arbeidsplasser i Norge hadde befolkningseksplosjonen i Norge i de siste hundre årene ført til at mange stod uten arbeid, og særlig bøndene hadde vanskelig for å kjøpe opp mer jord å dyrke på. Det var også kriser i næringslivet, så borgere i byen opplevde også problemer. Konsekvensen ble derfor at mange utvandret til USA. Mange trakk også inn til byene, særlig kvinner som søkte arbeid som tjenestepiker eller fabrikkarbeidere. For kvinnene ble situasjonen bedre med industrialiseringen, på grunn av den nye klassen som vokste frem, nemlig middelklassen. Dette gjorde det mulig for kvinner å ta seg arbeid som for eksempel lærerinner, og dermed være mye mer selvstendig enn tidligere. I det tidlige 1900-tallet ble kvinnene mindre økonomisk knyttet til mannen sin, og mange kvinner begynte å engasjere seg politisk. I 1913 oppnådde kvinnene allmenn, kvinnelig stemmerett.