Revolusjonen spiser sine barn

Revolusjonen spiser sine barn

16 mars. 1793, tre dager etter at Danton hadde innkalt Frankrikes befolkning til krig mot Europas fyrster, holdt girondineren Vergniaud en tale for nasjonalkonventet med et alarmerende budskap. Han sa: ”Borgere, vi har nå grunn til å frykte at revolusjonen, lik Saturn, vil suksessfullt sluke sine barn, og til slutt produsere despoti, med de ulykker som følger den”. ¹

Vergniaud talte for nasjonalkonventet, som var den allment valgte forsamlingen som ble satt til å styre Frankrike. I nasjonalkonventet fantes både de mer konservative og moderate gerondinere og de svært radikale jakobinerne. Det var konflikten mellom disse to grupperingene som kom til å føre til at konventet til slutt gikk i oppløsning.

I Frankrike hadde ikke revolusjonen og avsettelsen av monarkiet umiddelbart ført til forbedringer for folket. På tross av fastsatte maksimalpriser og lønninger var det fremdeles sult og uro blant folket, og Frankrike var i krig med Europas fyrster. I Paris skrev legen og politikeren Marat sin populære avis ”L’ami du peuple”, som var en radikal avis for folket med oppfordring til drap av mennesker som Marat mente var fiender av folket, nemlig anti-revolusjonære og etter hvert også de moderate. Våren og sommeren 1793 var revolusjonen gått inn i krisetilstander, etter at konventet innkalte 300 000 bønder til hæren, til tross for sterk misnøye blant bøndene. Både i og utenfor Paris var mange negative til de revolusjonære ideene, og det ulmet til opprør blant folket. Jakobinerne og de radikale, som hadde mest innflytelse i nasjonalkonventet mot slutten, var nå desperate etter å få beholde makten lengre. De hadde begynt å se på seg selv som en gruppe som stod over revolusjonens prinsipper. For å holde revolusjonen vital brøt de med de grunnleggende ideene som ble innført med revolusjonen, som maktfordelingsprinsippet og likhet for loven. De fryktet at det å dele makten ville bety revolusjonens fall. Flere radikale forslag ble derfor vedtatt, og sommeren 1793 ble velferdskomiteen, en revolusjonsdomstol som promoterte terror, innført.

Marat, som tidligere hadde skrevet at ”… fem eller seks hundre hoder ville være nok for å garantere deres frihet og lykke…”², hadde nå eskalert sine ytringer, og mente nå at det ville være revolusjonens interesse at hver tiende franskmann ble henrettet. Slike ytringer vekket avsky hos gerondinere, som var langt mer konservative og moderate. Sympatisøren Charlotte Corday tok derfor til slutt steget og drepte Marat i hans badekar, og i hennes forsvarstale forklarte hun at hun drepte én mann for å redde hundre tusen. Charlotte ble giljotinert kort tid etterpå, og i det kommende året ville Robespierre og hans jakobinere drive en offensiv heksejakt på gerondinere, anti-revolusjonære og andre moderate. I gatene ble kvinner som klaget på brødprisene hos bakeren arrestert av det hemmelige politiet, og kun en mistanke om anti-revolusjonære tanker var nok til å bli stilt for revolusjonsdomstolen. De fleste ble dømt til døden uten rettssak, og i Paris stod aldri giljotinene stille.

Danton, som aktivt kjempet mot Gironde, var en ledende mann i velferdskomiteen og i begynnelsen en stor støttespiller i terrorregimet. Han ble til slutt selv et offer for skrekkveldet, idet han forsøkte å skifte retningen på revolusjonen vekk fra terrorregimet, og over til mer moderate tilstander. Han ble umiddelbart, etter å ha ytret kritikk mot Robespierre og hans terrorregime, anklaget for økonomisk korrupsjon av sine tidligere politiske kollegaer, og henrettet ved giljotinering. Noe av det siste Danton sa før hans død, var ”… min eneste anger er at jeg må dø før den rotten Robespierre.”³ Det var imidlertid ikke mange måneder som skilte deres død, kun tre måneder senere ble også Robespierre og hans jakobinere giljotinert. Den såkalte Thermidor-reaksjonen var en motstand blant folket mot Robespierre og hans skrekkvelde, og Robespierre og hans gruppering ble avsatt og henrettet. Motstanden mot terroren avlet likevel mer terror, for i de påfølgende dagene ble venstreradikale forfulgt, fanget og henrettet, og revolusjonen fortsatte å spise sine barn.

Revolusjonens sønner erklærte frihet, likhet og brorskap som det nye målet i Frankrike, men i løpet av revolusjonen mente de revolusjonære at målet rettferdiggjorte metodene, og at det var verdt å bryte sine egne prinsipper i begynnelsen for å nå de endelige målene i fremtiden. Revolusjonen utløste en endeløs rekke av vold, og det viser seg at dette er et sentralt element i revolusjoner, som for eksempel den russiske revolusjonen, men også mer moderne varianter som i den arabiske våren.

 Å styre et land i kaos hvor alle helst vil at sine ideer skal vinne frem er ikke lett å gjennomføre med demokratiske prinsipper, og for å innføre revolusjonens ideer så de revolusjonære seg nødt til å undertrykke folket lenge nok slik at ideene slo rot og tilstandene stabiliserte seg. I revolusjoner blir selv menneskelige verdier forandret på, og den nye moralen er at alt er riktig så lenge det tjener for den revolusjonære saken.

Kildeliste:

Bøker:

Hansen, Svein Olav m. fl, 2008, Mennesker i tid 2, Cappelen Damm, Oslo.

Sitater:

1.       http://en.wikiquote.org/wiki/Pierre_Vergniaud (24.09.12)

2.       Marat, Jean-Paul, 26.7.1790 i brosjyren « C’en est fait de nous ! », hentet fra http://en.wikipedia.org/wiki/Jean-Paul_Marat (24.09.12)

3.       http://en.wikipedia.org/wiki/Georges_Danton#Arrest.2C_trial.2C_and_execution (24.09.12)

Nettsteder:

http://en.wikipedia.org/wiki/National_Convention (21.09.12)
http://en.wikipedia.org/wiki/Jacques_Mallet_du_Pan (21.09.12)
http://snl.no/Jean-Paul_Marat (22.09.12)
http://snl.no/Georges_Jacques_Danton (22.09.12)
http://en.wikipedia.org/wiki/Thermidorian_Reaction (21.09.12)

http://www.history.com/topics/reign-of-terror (24.09.12)
http://www.history.com/topics/french-revolution/videos#robespierre-and-the-reign-of-terror (24.09.12)

Napoleon Bonaparte

Napoleon Bonapartes vei til makten

- Hvilke ideer påvirket Napoleon under hans vei til makten, og under erobringene av Europa?

Napoleon Bonaparte var sønn av en advokat, født rett før en urolig epoke i Frankrikes historie begynte. Han ble født på Korsika, en øy i middelhavet relativt fjernt fra misnøyen og desperasjonen som ulmet i Frankrikes hovedstad, Paris, hvor de rike ble stadig rikere og de fattige stadig fattigere. Ideer om frihet, likhet og brorskap florerte blant innbyggerne, men veien dit skulle vise seg å bli både brutal, blodig og langtekkelig. På slutten av hele prosessen stod Napoleon som keiser av Frankrike, erobrer av Europa, før han falt fra storheten til eksil og til slutt døden i 1821.

Da Napoleon kom til makten hadde han allerede vunnet en rad med strake seire for Frankrike i blant annet Nord-Italia. Frankrike var på denne tiden ledet av direktoriet, som hadde vist dårlige lederevner og nok en gang brakt desperasjon, sult, vannmangel og fattigdom over Paris. Krigene i Europa gikk også dårlig, og folket var meget misfornøyd. Så da Bonaparte returnerte til Paris, og i et statskupp i 1799 tok makten, utløste det ingen voldsomme reaksjoner i Frankrike. Napoleon var en smart mann, som så at det Frankrike trengte var arbeidsplasser, sykehus, og et reformert finanssystem. Dette var det den franske befolkning så lenge hadde kjempet for, og det ble mer finansiell stabilitet i landet. Likevel mistet de mange av rettighetene som de franske revolusjonære hadde kjempet frem. Slaveri ble gjeninnført, Napoleon utropte seg som eneherskende konsul, og senere keiser, for livstid, og den allmenne stemmeretten stod ikke lenger like sterkt. Likevel ble veier, broer og kanaler ble bygd, og arbeidsledigheten redusert. Under Napoleon var alle like for loven, og alle hadde samme plikt til å betale skatt. Dette var ideer som sprang frem fra samtidens filosofer og revolusjonen, som mest sannsynlig preget Napoleon under oppveksten og studietiden.

Napoleon så seg utover Europa, og hadde en visjon om at hele Europa skulle bli en del av Frankrike, med ham selv som øverste leder. Napoleon drev krig mot både Prøysen, Østerrike og Storbritannia, og på fastlandet hadde han stor suksess. Alle stater mellom Portugal og Sverige var kontrollert av Napoleon og Frankrike, og det var ikke før i 1812 han begynte å møte på større problemer. Han undervurderte Russland på vinterstid, og de franske soldatene i sommeruniformer døde av kulde og utmattelse. Han hadde overanstrengt Frankrikes ressurser, samt undervurdert Storbritannia på sjøen. I Frankrike ville enkelte huske ham som en egenmektig tyrann som hadde ofret nasjonens unge menn og utarmet landet. Andre mente han var ekte Keiser, som hadde tatt i bruk revolusjonens ideer, fjernet det gamle, føydale systemet og gitt den gjennomsnittlige franskmann et bedre liv. Napoleons reformer, ”Code Napoleon” ble beholdt, og selv om det ble innført konstitusjonelt monarki i Frankrike etter han ble forvist til Elba, måtte den nye kongen godta likhet for loven og den nye eiendomsformidlingen i samfunnet, hvor bøndene hadde fått mye av adelen og de geistliges jord under revolusjonen.

Det er mange delte meninger om Napoleon både i dag og under hans egen tid. Noen mener han var en landsleder og et militært geni som fikk Frankrike tilbake på bena, ga befolkningen bedre levestandard og ledet landet til storhet. Andre mener han var en maktsyk mann som ville ha kontroll over hele Europa og ofret Frankrikes befolkning, ære og ressurser i forsøket. Napoleon var inspirert av revolusjonens ideer idet han kom til makten. I begynnelsen bygde han ut Frankrikes veinett, ga befolkningen bedre levevilkår og flere arbeidsplasser, og lot bøndene beholde jorden de hadde fått under revolusjonen. Samtidig var dette en mann som likte ideen om en elite, som vi så i skolesystemet hans hvor det var spesielle eliteskoler for de flinkeste. Han innførte også priser for utmerkelser innenfor forskjellige fagfelt. Napoleon beholdt adelen, med ham selv på toppen. Landet hadde likhet for loven og likhet i forhold til skatt, men friheten, som var det viktigste under revolusjonen, stod ikke sterkt. Derfor kan man si at Napoleon var til dels påvirket av de revolusjonære ideene, men likevel holdt fast på ideen om at noen skulle stå over andre, kanskje aller helst ham selv.

Kilder
Nettressurser:
http://en.wikipedia.org/wiki/Napoleon#Invasion_of_Russia (07.09.2012)
http://en.wikipedia.org/wiki/Timeline_of_the_French_Revolution (07.09.2012)
http://snl.no/Napoleon_1_Bonaparte (07.09.2012)
http://snl.no/Frankrike/napoleonstiden (07.09.2012)

Bøker:
Mennesker i tid 2 (Cappelen Damm: 2008)

Tidsforløp i den franske revolusjon

Den franske revolusjon - Tidsforløp

Oppgave 1)

Frankrikes revolusjon kom som et resultat av flere problemer innenfor landet.
Politiske grunner: Det var for eksempel veldig store forskjeller i levekår og rettssikkerhet mellom bøndene og adelen. Bøndene og ”folket” levde i vanskelige kår under stor skattelegging og undertrykkelse fra adelen. Adelen betalte ikke skatt, mens folket betalte til både stat og kirke. Bøndene sådde på adelens jord og betalte med både avlinger og arbeid. Som en kontrast til Storbritannia og Amerika hadde man det Franske eneveldet, hvor kongen styrte uforstyrret og eneveldig, og skattlagte den delen av samfunnet som hadde minst
Ideologiske: Samtidig florerte ideer blant folket fra samtidens filosofer og opplysningsmenn som skrev og snakket om samfunn hvor ideer som ”frihet, likhet, brorskap” stod i sentrum. Særlig friheten var viktig for det lenge undertrykte folket. Frankrikes befolkning så til Storbritannia, hvor folket var representert i Parlamentet som en følge av Magna Carta, samt USA, hvor folket var fritt og bygde på ideer om at folket skulle styre.
Økonomiske: Etter at Frankrike hjalp de amerikanske koloniene i uavhengighetskrigen mot Storbritannia, var Frankrike enda mer fattig, og resultatet ble at det allerede hardt pressede folket ble presset enda hardere.
Sosiale: Bøndene gjorde oppgjør mot adelen som ikke holdt sin del av avtalen i det føydale systemet. Svake avlinger førte til sult og høye brødpriser. Adelen klarte seg bra, mens de fattigste i samfunnet hadde ikke råd til brød. Konsekvensen av dette ble at de fattigste sultet og misnøyen og desperasjonen bredte seg.

Oppgave 2)

Fase 1: 1789-1792
Kongen så seg nødt til å innkalle til stenderforsamling etter mye press fra adelen og mye misnøye i landet generelt. Her møtte det opp adelsfolk, geistlige og tredjestanden, det ”vanlige” folket som skulle representere 98 % av befolkningen. Av disse var kun 2 stykker bonde og arbeider, resten var godseiere, advokater etc. På grunn av urettferdigheten ved at de geistlige og adelen kunne stemme mot tredjestanden med stemmer 2 til 1, erklærte tredjestanden seg som en uavhengig nasjonalforsamling som representerte folket. Kongen ga dem en skjennepreken og forlangte at ting skulle være som de alltid hadde vært. Da han var ferdig å snakke nektet nasjonalforsamlingen å reise seg, og opprøret var i gang. Etter dette fulgte flere opprør i landet, som stormingen av Bastillen, bondeopprøret og generell uro rundt om. Nasjonalforsamlingen utbygde en ny grunnlov, basert på inspirasjon fra opplysningstidens filosofer, med inspirasjon fra uavhengighetserklæringen fra USA. Begrep som folkesuvereniteten og menneskenes naturlige rettigheter ble innført. Alle mennesker skulle være frie, samt like for loven. I 1789 tok de kongen til fange slik at hoffet skulle ha mindre påvirkning på ham, for folket var fremdeles positiv til monarkiet. Grunnloven stod ferdig i 1791. Konsekvensen ble at adelige titler ble slettet, og revolusjonens menn tok over statsgjelden.

Fase 2: 1792-1794

De revolusjonære gikk til krig mot fyrstene i Europa med et mål om å spre revolusjonen og holde den vital, kvele motrevolusjonen, tvinge kongen til å velge side og hjelpe folk i alle land til å forkaste tyranniet. Prøysen var lite fornøyd med at Frankrike planla å angripe dem, så de angrep derfor Frankrike først. Misnøyen spredte seg i Frankrike, og småfolket som fikk stadig dårligere kår begynte å tvile på revolusjonen. I august 1792 kom det derfor en ny revolusjon, ledet av de fattige småborgerne.  Årsaken var dyrere matpriser, dårlige kår og generell misnøye blant samfunnets svakeste. Resultatet ble at kongen ble kastet ut fra slottet og fengslet. Det ble avgjort at man skulle ha et valg til nasjonalkonvent, som skulle velges med alminnelig stemmerett, det vil si at ”alle” kunne stemme. Kort tid etterpå ble Ludvig 16. dømt til døden, og den første republikk var igangsatt.

Fase 3: 1793-1795

- På den samme tid ble antirevolusjonære forfulgt og drept.
- Alle som var i mot revolusjonen, plasserte penger i utlandet, hadde flyttet til Frankrike etter 17. juli 1789 etc. ble stilt ovenfor retten, og mange ble giljotinert.
- De som tidligere avskaffet dødsstraff gikk nå inn igjen for å straffe antirevolusjonære med døden. Herifra utrykket ”revolusjonen spiser sine barn”.
- Det var helt umulig å bestikke velferdskomiteen, og særlig Robespierre var ustoppelig i kampen for republikken. Fengslene var fulle av politiske fanger.
- Til slutt ble selv Robespierre satt for retten, og giljotinert 27. juli 1794.
 - Under terroren mistet så mange som 40 000 – 50 000 livet. 

Direktoriet: 1794-1799

Direktoriet tømte fengslene og gjeninnførte ytringsfriheten, samt bremset opp terroren. Men likevel led de fattige stor nød, og nye folkereisninger ble slått ned. Fengslene ble igjen fylt opp av terroristene og jakobinerne, og stemmeretten ble begrenset igjen. Regjeringen bestod kun av 5 menn, og Frankrike var i krig på flere fronter. I Paris rant vannspringene uten vann, rennesteinene fulle av sølevann og badeanstaltene stengt. Folket var uten virkelige ledere, landet var vanskjøttet, Frankrike led tap i Tyskland, og håpet svinnet hen.

Napoleons fremgang til makten: 1799-1804

Napoleon var i sin tid den eneste seirende generalen på frankrikes slagmark, under en tid hvor det var lite å glede seg over, og frankrike var svært vanskjøttet, terror hersket og folket led under en dårlig regjering. Da Napoleon returnerte til frankrike hadde han forlatt hæren sin, og Direktoratet vurderte å straffe ham som desertør, men ingenting skjedde. En av medlemmene i Direktoratet planla et kupp sammen med Napoleon, og i 1799 ledet Napoleon statskuppet og tok relativt enkelt makten. Han utmanøvrerte fort sine samarbeidspartnere og ble snart eneste konsul i Frankrike. Han innførte reformer som sørget for mer effektiv beskatning, nytt utdanningssystem, sentralbank, samt at han skapte arbeidsplasser ved å bygge veier, sykehus og barnehjem. Lovene hans stod ferdig i 1804 og ble kalt for Code Napoleon. Men Napoleon fikk snart andre ambisjoner, blant annet å regjere over hele Europa med seg selv som øverste Keiser.

Oppgave 3)

For Frankrike fikk den franske revolusjonen mange konsekvenser. Adelen mistet sine privilegier, det ble innført allmenn stemmerett, monarkiet ble styrtet, Frankrike var i krig med resten av Europa, kirken ble kritisert, Frankrike fikk ny grunnlov, men mange fattige sultet og led under revolusjonen, veldig mange mistet livet i giljotinering under terrorveldet, sult, krig, sykdom etc.

For Europa fikk dette konsekvenser i form av at nye ideer florerte blant de fattige og middelklassen, og adelssamfunnet ble kritisert. Disse ideene om demokrati, allmenn stemmerett og slutten på føydalsamfunn ble etter hvert viktige for mange grunnlover og under nye statsdannelser. Europa havnet også i krig med først de revolusjonære som ville spre sine ideer, også Napoleon som gikk til krig mot hele Europa. Den franske revolusjon markerer et skille i hele Europas politiske historie.

For Norge fikk dette konsekvenser i forhold til blant annet grunnloven som stod ferdig i 1814. Den var i veldig stor grad inspirert av de franske ideene som blomstret under revolusjonen. Norge fridde seg også fra unionen, men ikke før Danmark-Norge var i krig mot Storbritannia, alliert med Napoleon i 7 år. Dette førte til kornmangel i Norge, som var helt avhengig av å drive handel med utlandet. 

Emne 1: Fransk revolusjon

Opplysningstidsfilosofene

Voltaire:

- Voltaire angrep viljeløs tenkning og gamle holdninger.
- Han var religionskritisk og grunnla deisme, det vil si troen på at noe guddommelig skapte verden, men at Gud ikke griper inn i hvert menneskes liv og sånn sett "styrer" verden.
- Deisme bidro til ateisme, ytringsfrihet og menneskerettigheter.
- Voltaire mente at statsoverhodet ikke skulle få sin makt fra gud, og at kirken og staten burde være adskilt.
- Voltaire var en stor tilhenger av frihet.

Montesquieiu
- Det viktigste arbeidet hans var De l'esprit des lois (Lovenes ånd) fra 1748.
- Han argumenterte for maktfordeling: Én maktfaktor må balanseres av en annen, og ingen autroritet kan overstyre de andre. Den engelske styremåten fra den ærefulle revolusjon i 1689 var et forbilde.
- Han mente det burde være et skille mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende statsmakten, og at disse maktorganene skulle balansere hverandre.
- Moderne demokratier (Norge) bygger på slike maktfordelingsprinsipper.


Rousseau
- Rousseau var den viktigste opplysningstidsfilosofen når det gjaldt spørsmål om folkestyre og folkesuverentitet.
- Rousseau mente at mennesket var født fritt, og at all elendigheten som fantes i Frankrike på 1700-tallet skyldtes at mennesker levde i et samfunn.
- Han mente at den idylliske naturtilstanden verken var ønskelig eller mulig å vende tilbake til.
- Han skrev Om Samfunnspatkten i 1762 hvor han drøftet statens makt. Han mente rettsstaten ville garantere for menneskelig frihet.
- Allmenne samfunnslover ville erstatte naturens lover og rettsstaten ville bli menneskets nye natur og garantere for borgerlig frihet.
- Han mente at allmennviljen skulle herske, det vil si de felles erfaringer og de felles interessene. De skulle beskytte folket mot enkeltmenneskes særinteresser (kongen), og utjevne sosial ulikhet.
- Rousseau mente likevel at allmennviljen bare kan utvikles i små, egalitære og republikanske samfunn. Han mente at hvis mennesker lot andre representere seg, ble de ufrie.
- LIkevel var han en fødselshjelper for det moderne, representative demokratiet.