Okkupasjonen av
Tyskland
-Sovjetunionen,
USA, Storbritannia og Frankrike var først enige om å holde Tyskland nøytralt,
avmilitarisert og under internasjonal styring.
- Man ville unngå hendelsene som hadde kommet i kjølvannet
av første verdenskrig, når Tyskland hadde blitt pålagt store erstatningskrav.
- I avtalen på Jalta i 1945 ble det bestemt at Tyskland
skulle deles i fire soner, en for hver av okkupasjonsmaktene.
- Berlin ble også delt i fire soner.
Europakartet etter
andre verdenskrig
- Sovjetunionen fikk innflytelse i Romania og Bulgaria mot
at Storbritannia fikk det samme i Hellas.
- Sovjetunionen skulle også få litt erstatninger fra de
vestlige sonene, på grunn av de store ødeleggelsene som hadde skjedd på
sovjetisk jord under andre verdenskrig. Det ble ikke enighet om hvordan
fordelingen skulle skje, til stor misnøye hos Stalin.
- Ved Potsdam i Tyskland i 1945 ble det bestemt at man
skulle holde frie valg i Polen.
- Dette truet sikkerhetsplanen til Sovjetunionen. Kommunister
tok makten i østeuropeiske land, og vesten uroet seg for om Sovjetunionen ville
ta makten i Polen og Tsjekkoslovakia også.
- Churchill uttalte i 1946 at et jernteppe var i ferd med å
senke seg over Europa.
- Kommunistene vant valget i Polen i 1947, og det viste seg
at valget hadde vært manipulert.
Trumandoktrinen
- Storbritannia bestemte seg for å oppgi India i begynnelsen
av 1947 på grunn av landets svært svake økonomi. De bestemte seg også for å
trekke seg ut av Hellas, og overlot Hellas til USA istedenfor.
- Dette var et uttrykk for USAs nye utenrikspolitiske linje,
nemlig at regjeringen tok viktige initiativ uten hensyn til hva meningene i FN
måtte være. Dette ble kjent som Trumandoktrinen.
- Presidenten i USA i 1947, Harry Truman, erklærte at USA
ville hjelpe enhver stat som fikk sin frihet truet av aggresjon fra
Sovjetunionen eller revolusjonære, indre kommunistiske bevegelser.
- Med Trumandoktrinen påtok USA seg en rolle som
verdenspoliti i kampen mot kommunismen.
Marshallhjelpen
- Marshallhjelpen var en idé til USAs utenriksminister
George Marshall. Han ville støtte Europa i gjenreisningen og utviklingen etter
andre verdenskrig.
- De europeiske landene hadde holdt et høyt
gjenreisningstempo og var i ferd med å gå ut for amerikanske dollar. Det ble
sett som viktig at de holdt et høyt gjenreisningstempo for å sørge for
økonomisk vekst, sysselsetting og modernisering av næringslivet.
- Man ønsket å unngå sosiale, økonomiske og politiske kriser
slik som man hadde opplevd i mellomkrigstiden.
- Det var kun USA som var sterkt økonomisk og som europeere
kunne kjøpe varer av.
- Betingelsene for å motta Marshallhjelpen var at
mottakerlandene bandt seg opp til å opprettholde markedsøkonomi og demokrati.
De måtte også samkjøre sine ønsker om bistand og samarbeide om å skape
økonomisk og politisk integrasjon i Europa.
- Mottakerorganisasjonen OEEC (Organization for European
Economic Cooperation) ble opprettet i 1948 for å innfri amerikanernes vilkår,
og USA drysset 15 milliarder dollar over Europa mellom 1948 og 1952.
- Sovjetunionen ble også tilbudt støtte, men dette ville jo
føre til at de måtte gi opp planøkonomien og ettpartistaten, og var derfor helt
uaktuelt.
Delingen av Europa
- Sovjetunionen konsentrerte seg om å sikre grepet i øst.
- Kommunistene tok makten i Tsjekkoslovakia etter et godt
planlagt kupp, i tillegg til at de presset Finland til å inngå en vennskaps og
bistandsavtale.
- På grunn av en voksende inflasjon ble det i 1948
gjennomført en valutareform i de vestlige tyske sektorene. Reichsmark ble
erstattet av Deutsche Mark.
- Sovjetunionen fryktet en snikende deling av Tyskland, og
at Potsdamavtalen var i ferd med å slutte å være gjeldende. De innførte derfor
sin egen Mark i den østlige delen som
en reaksjon.
- I juni 1948 startet Sovjetunionen en blokade av Berlin.
Vestmaktene svarte med å danne en luftbro med levering av nødvendige varer.
Blokaden ble stanset i mai 1949, etter flere måneders krise.
- I oktober 1949 bestod tyskland av to nye stater, nemlig
den tyske demokratiske forbundsrepublikk (BRD) og den kommunistiske tyske,
demokratiske republikk i øst (DDR). Ingen av dem ville anse den andre som
lovlig.
Militære samarbeid
- Mange former for skjult samarbeid foregikk mellom USA og
Storbritannia etter krigen.
- Utenriksminister i Storbritannia, Bevin, ville at USA
skulle være med i et atlantisk sikkerhetssystem.
- Maktovertakelsen i Tsjekkoslovakia, Sovjetunionens press
på blant annet Finland og Norge samt
utviklingen i Tyskland var blant faktorene som førte til at amerikanerne fant
ut at de ville forplikte seg til Europa på en sikkerhetspolitisk måte.
- Sovjetunionen ville ha en vennskapsavtale med Norge, men
vesten var usikker på hva dette innebar.
- Resultatet av dette var i begynnelsen
Atlanterhavskontrakten. Den ble signert i april 1949.
- Sovjetunionen svarte med vellykkede atombombesprengninger
i 1949. Dette kom som et sjokk på vesten og USA.
- Atlanterhavskontrakten ble videre til en militær
organisasjon, the North Atlantic Treaty Organization, eller NATO (1949).
- Koreakrigen i 1950-1952 var en viktig faktor i utbyggingen
av NATOs militære organisasjon.
- Vest-Tyskland ble med i NATO i 1955, og Sovjetunionen så
på dette som et brudd på avtalen fra 1945 om at Tyskland skulle være nøytralt.
Sovjetunionen hadde trukket troppene sine ut i fra Østerrike og på den måten
respektert avtalen om et nøytralt Østerrike.
- På USAs initiativ ble SEATO, South East Asian Treaty
Organization, som var en forsvarsorganisasjon for Sørøst-Asia opprettet I 1954.
(Nedlagt I 1977)
- Sovjetunionen etablerte på den andre siden Warszawapakten
i 1955. Alle kommuniststatene i Øst-Europa ble trukket inn i en felles
forsvarspolitikk styrt fra Moskva.
Bipolar verdensorden
- I 1955 var det en bipolar verdensorden med
verdenspolitikken dominert fra to supermakter, USA og Sovjetunionen.
- Disse hadde tvers motsatte ideologier. USA var sterkest
økonomisk, men Sovjetunionen hadde også store økonomiske ressurser i tillegg
til stort areal og stor befolkning.
- Verdenspolitikken ble på mange måter sett på som et såkalt
nullsumspill. Det vil si at alle seire for den ene parten et sted i verden var
et tap for den andre.
Historiske syn på den
kalde krigen
Tradisjonalistiske: Den første generasjonen av vestlige
historikere som skrev om årsakene til den kalde krigen mente at dette var en
historie om de gode mot de onde. De mente at USA kun reagerte på Sovjetisk
aggresjon og at oppdemmingspolitikken med Trumandoktrinen, Marshallhjelpen og
NATO var nødvendige for å forsvare frihet og demokrati. Forsoningspolitikken
ovenfor Hitler måtte ikke gjentas ovenfor Stalin.
Revisjonistene: Dette var en ny generasjon av historikerne
som var preget av radikale studenter i 1960-årene. Denne formen for syn på den
kalde krigen var nok preget av hippiemiljøet og Vietnam-krigen i disse årene. De
mente at vestmaktene og USA selv hadde skyld i hendelsene etter andre
verdenskrig fordi de hadde drevet en imperialistisk politikk for å sikre sin
egen økonomiske, militære og politiske makt over verden. Denne politikken tvang
Sovjetunionen til å lage en buffer mot vest for å forsvare seg.
Postrevisjonstene: Dette synet kom ca midt på 1970-tallet og
var preget av grundige studier av enkeltkonflikter. Historikerne foretok
grundige undersøkelser av den kalde krigens tidligste faser. De balanserte ofte
de eldre perspektivene og la vekt på at begge supermaktenes handlinger og
posisjoner gjensidig forsterket hverandre og at den kalde krigen oppsto og
utviklet seg gjennom et samspill av faktorer både økonomiske, ideologiske og
sikkerhetspolitiske fra begge parter.
Nytradisjonalistene: Den nytradisjonalistiske tendensen har
blitt forsterket i de senere årene som en følge av murens fall i 1989 og
tilgangen på nye kilder i de russiske arkivene. Mange forskere har likevel en
nyansert oppfatning som samsvarer mer med postrevisjonistene enn med de tidlige
tradisjonalistene. Man kan gjerne se begge supermaktene i et imperialistisk
perspektiv.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar