Oversikt over ismene og kildeoppgaver s. 298

Oversikt over ismene

Nazisme – Nasjonalsosialistisk politisk ideologi. Sosialisme og sterk nasjonalisme og idolisering av den germanske rase.

Fascisme – Vil samle en stat under et totalitært regime og foretrekker et klasseløst samfunn. Antimarxistisk.

Anarkisme – Et lovløst, lederløst samfunn uten stat og uten regjering.

Kommunisme – Et klasseløst arbeidersamfunn for alle jobber for å tjene fellesskapet og staten, istedenfor seg selv

Kapitalisme – Et samfunn bygd på fri konkurranse og privat eierskap.

Liberalisme – Frie og rettferdige valg, borgerrettigheter, fri presse, fri handel og privat eierskap.

Sosialisme – Økonomisk system basert på sosialt felles eierskap av ressursene i samfunnet.

Mennesker i tid 2 - Kildeoppgave s. 298

a)      Hitler beskriver jødene som den største motsetningen til arien. Jøden er mer som et dyr, en rase hvis overlevelsesinstinkt går over all moral og ære. Det at rasen i det hele tatt fortsatt eksisterer er beviset på at denne påstanden stemmer. Han er nesten irritert over det han beskriver som jødenes seige vilje til å overleve, og til å la rasen bestå.

Denne beskrivelsen passer både bra og dårlig med jødene som mindreverdig rase synes jeg. På en måte er det noe animalsk over hans beskrivelse av jødene, som om deres selvoppholdelsesdrift er viktigere enn alt annet, som et dyr uten moral eller ære. Samtidig sier at de klarer å komme seg uforandret ut av de største katastrofer, at de alltid består og at de har en ustoppelig vilje til å bevare seg selv, noe som jeg tror er kvaliteter Hitler egentlig beundret og opphøyet, ettersom han ville at sitt tredje rike skulle bestå for alltid og at det tyske folk og den ariske rase alltid skulle bevare seg selv.

Mein Kampf er en subjektiv kilde som fremstiller Hitlers syn på samtidens Tyskland.

b)      Livsrom ville si plass til å leve på, og den ariske rasen trengte dette til å leve og å vokse på. Med livsrom ville den ariske rasen vokse i tall og bli verdensdominante. Hitler ville ha livsrommet fra land øst for Tyskland, særlig i Sovjetunionen, hvor jorden var veldig fruktbar.

c)       Den totale staten påvirker alle menneskers liv fordi den griper inn i friheten til å kunne tenke som man vil. Den totale staten er ikke en styreform som gagner innbyggerne, men resultatet av noen menneskers maktsykdom og grådighet. Den griper inn i alle menneskers liv fordi den totale staten setter seg selv over prinsipper som menneskerettigheter og naturretten, man får ikke mene og utrykke seg på de måtene man vil. Man blir lært opp til visse tankesett og verdier, og man setter staten over alt. Det er ikke rom for kritikk, og dette undertrykker mennesket.

d)      En biografi er kun om en person, men siden det har blitt skrevet en biografi om denne personen har den muligens hatt en viss innflytelse på samfunnet, eller kommet med en viktig samfunnsbeskrivelse. Derfor kan biografier være viktige som historiske kilder. En biografi kan hjelpe oss med å forstå bakgrunnen for politiske, kunstneriske eller historiske ytringer som personen biografien er om har skrevet. Det er viktig å forstå bakgrunnen til såkalte «store menn» for å forstå hvorfor de valgte å bruke makten sin på den måten de gjorde. Biografier til vanlige folk er viktige for å kunne sammenlikne deres bakgrunn og meninger med de «store mennenes» meninger. Disse sammenfaller ikke alltid, ettersom for eksempel Mein Kampf har et subjektivt og et normativt preg over seg. En tyskers historie forteller en forskjellig historie om det tyske riket. Det er viktig å ha mange forskjellige kilder for å få med seg hele det historiske bildet. 

Emne 6: Hitlers maktovertakelse og årsakene til andre verdenskrig

Hitlers maktovertakelse

Krigsoppgjøret

- Tyskere følte de fikk urettferdig skylden for første verdenskrig

- Versailles-traktaten ga Tyskland helt usannsynlige høye erstatningskrav

- Etter krigen var strukturen i Tyskland ødelagt, mange var døde, det var problemer med arbeidsmarkedet, det var ingen som klart hadde makten ettersom det ikke var noen nedre sperregrense og det var tusenvis av forskjellige partier.

- Tyskland trykket opp penger for å betale krigserstatningen, nor som førte til en hyperinflasjon. Pengene sluttet å ha verdi og arbeidsledigheten steg. Verdien av den tyske mark sank, og franskmennene mente de ikke fikk de pengene de mente å ha krav på. Tyskere som hadde sparepenger ble ruinert og mange sultet og led.

- I Italia, som hadde vunnet krigen men tapt freden, hersket det uro etter første verdenskrig. Det var politisk kaos, og i en slik situasjon kommer det gjerne en sterk leder som vil utspille demokratiet. I dette tilfellet var det Mussolini som kom til makten.

Økonomi

- Utover i 20-tallet ble tilstandene bedre, og med Locarnotraktaten fra 1925 tok tyskerne et skritt i retning bort fra Versailles-traktaten.

- Grensene mellom frankrike og tyskland samt tyskland og Belgia ble fastsatt, noe som førte til mulighet for økonomisk samarbeid mellom Tyskland og Frankrike.

- Tyskland ble med i folkeforbundet.

- Mot slutten av 1920-årene var de fleste økonomiske og politiske problemer løst, og i Tyskland var det optimisme og tro på vekst i fremtiden.

- Børskrakket i 29 fikk ringvirkninger i Europa, og særlig i Tyskland ble levestandarden mye verre for også de som hadde jobb.

- I denne perioden følte tyskerne at de hadde behov for en sterk leder, kanskje som keiseren de hadde hatt før første verdenskrig da de ikke hadde økonomiske problemer.

Hitler

- I perioden frem til Hitlers maktovertakelse ble demokratiet svekket og dets stilling stod svakt i blant folket.

- Hitler forsøkte på et statskupp i 1923, etter at partiet hans hadde fått stor oppslutning, men det feilet og han ble sendt i fengsel.

- Med børskrakket i 1929 ble demokratiet stadig mer kritisert, og ytterpartiene som nazistene og kommunistene fikk stor oppslutning.

- Hitler hadde stormtropper som lagde frykt og uro i gatene, som han selv styrte. Dette var kun et spill, en måte for Hitler å komme og være den som ryddet opp, en sterk mann som fikset problemene.

- Hitler la skylden for de økonomiske krisene, kommunismen, marxismen og den russiske revolusjonen på jødene.

- Hitler lovde arbeid til arbeiderne, ære til offiserene, middelklassen garantier for pengene sine, privatkapitalister skulle få beholde midlene sine hvis de støttet Hitler. Dette førte til at folk fra alle samfunnslag fulgte Hitler.

- Hitler drev valgkamp og var veldig karismatisk, og Tysklands utslitte befolkning bet lett på Hitlers løfter om et bedre Tyskland.

Årsakene til andre verdenskrig

Problemstilling: Hvilke forutsetninger i samfunnet lå til grunn for Hitlers maktovertakelse og dermed fremveksten av nazismen?

Fredsoppgjøret

- Tyskere utenfor den tyske grensen

- Fikk ikke ha hær

- Skyldsspørsmål

- Erstatningskrav

Hitler

- Sterk lederskikkelse

- Bruker negativiteten i samfunnet til å vinne over befolkningen

- Børskrakket fører til dårlige kår i Tyskland – Hitlers oppslutning øker.

- Spiller på nasjonalisme, tyskere utenfor den tyske grensen

- Ønske om et tysk rike

- Fikk fullmakter

Krigens gang

1933: Tyskland ut av folkeforbundet
1936-1939 - Spansk borgerkrig
1939 – Allianser og ikke-angrepspakter med Sovjetunionen og Østerriket, angrepet på Polen og Tsjekkoslovakia provoserer Storbritannia og Frankrike.

Emne 5: Første verdenskrig

Europas situasjon før 1914
Første verdenskrig foregikk i perioden mellom 1914 og 1918 og omfattet Europa og USA samt afrikanske og asiatiske land.
De bakenforliggende årsakene til krigen var mange. Etter de fransk-prøyssiske krigene på 1870-tallet hadde Europa vært i en fredsperiode. I denne fredsperioden ulmet det til krig, ettersom Tyskland hadde blitt det største riket og drev med en utenrikspolitikk som provoserte de andre stormaktene. Blant annet hadde Tyskland fått tildelt Alsace-Lorraine områdene, som Frankrike ville ha tilbake. Av andre stormakter var Østerrike-Ungarn en viktig maktfaktor i Europa. Dette var et enormt land med mange forskjellige nasjoner under seg. Dette førte selvfølgelig til indre uro i landet. Østerrike-Ungarn og Tyskland hadde inngått en allianse tidligere, som Italia også etterhvert sluttet seg til. Disse ble kalt for trippelalliansen. For å unngå en storkrig hadde Frankrike og Russland inngått en allianse også, fordi de mente at de da kunne holde Tyskland i sjakk, fordi Tyskland ikke ville klare å kjempe en to-frontkrig. Storbritannia sluttet seg også til alliansen mellom Russland og Frankrike, og dannet trippelententen.

Kappløper
Stormaktene i Europa drev også fortsatt med et kolonikappløp, og særlig Marokko og Balkan var viktige interesseområder for stormaktene. Stormaktene hadde i denne perioden kolonier over hele verden, og alliansene som ble inngått ble reflektert i konflikter som skjedde mellom koloniene. Det foregikk også et storslått opprustningskappløp i Europa. Storbritannia, som i flere hundre år hadde vært uovervinnelig til sjøs, følte seg truet av Tyskland, som bygde ut flåten sin. Samtidig var det en romantisering av krig og voldsomme nasjonalistiske strømninger i stormaktene. Oppfatningen i Europa på tidlig 1900-tall var derfor blant mange at storkrig var uunngåelig. Det var heller ingen interesseorganisasjoner hvor ulikhetene og uenighetene mellom landene i Europa kunne diskuteres og drøftes.

Utløsende årsaker
I juli i 1914 hadde Østerrike-Ungarn nettopp tatt kontrollen over Bosnia-Hercegovina, og kronprinsen Frans Ferdinand og hans kone Sophie var i hovedstaden Sarajevo på besøk. Det var store uroligheter i Balkan, og særlig Serbia. Regjeringen i Østerrike-Ungarn krevde at Serbia fikk kontroll på de nasjonalistiske strømningene og alle opprørene i landet. De krevde også å få ta en del av den indre styringen i Serbia, og forlangte et svar på ultimatumet innen 48 timer. Serbia forsøkte å møte kravene til Østerrike-Ungarn, men svarte blankt nei til spørsmålet om å få ta del i den indre styringen i Serbia. Russland mente kravene som ble stilt til Serbia var urimelige og nedverdigende, og at tidsfristen var for kort. Etter at skuddene i Sarajevo falt ved hånden til den unge Gavrilo Princip var første verdenskrig i gang, og både Serbia og Østerrike-Ungarn mobiliserte.

Forløp
Kort tid etterpå mobiliserte Russland også, og ga beskjed til Tyskland om at de ikke ville angripe dem, men kun Østerrike-Ungarn. Østerrike-Ungarn ga ordre om full mobilisering, og kort tid etterpå æret Tyskland alliansen mellom dem og blandet seg inn i krigen. Tyskland ville unngå en tofrontskrig mot Frankrike og Russland, og krevde at Russland avlyste mobiliseringen og at Frankrike ikke innkalte styrkene sine. Dette skjedde ikke, og krigen mellom Russland, Østerrike-Ungarn, Serbia og Frankrike var et faktum.
I vest forløp krigen seg som en skyttergravskrig hvor soldatene gravde seg ned i skyttergraver. Det var en stillestående krig, i alle fall på vestfronten. På østfronten var det mer en bevegelig front og områder som ble erobret frem og tilbake. Tyskland hadde bygget opp en marine som truet Storbritannias suverenitet til sjøs, og idet Tyskland krenket Belgias nøytralitet ved å gå igjennom Belgia til Frankrike, ble Storbritannia med i krigen på trippel-ententens side. Tyskland hadde gjort en forsøk på å slå svake Frankrike fort, og dermed kunne plassere hele sin hær mot Russland, som brukte lang til på å mobilisere hele sitt store land. Russland mobiliserte fortere enn Tyskland hadde regnet med, og Tyskland klarte ikke å slå Frankrike like lett som de hadde trodd fordi Storbritannia nå trådte inn i krigen. Planen til Tyskland feilet med andre ord, og man fikk en tofrontskrig som Tyskland hadde forsøkt å unngå. I løpet av krigen var det flere som trådte inn og ut på både trippel-ententens og trippel-alliansens side. Blant annet trådte Russland ut ved revolusjonens utbrudd i 1917, og USA trådte inn i krigen samme år. Italia byttet også side i løpet av krigen.

En total krig
Krigen påvirket alle deler av samfunnet, og ikke bare dem som dro til krig. I landene dreide alt seg om produksjon til krigen, og dette førte til flere jobber og at blant annet kvinner trådte inn i arbeidslivet. Krigen trengte mange soldater, og i alle deltakende land ble hele deler av befolkningen, da særlig menn i ung alder, sendt ut av landet for å delta i krigen. Alle samfunnslag ble påvirket av krigføringene i Europa, og økonomien endret seg over hele verden. USA, som i begynnelsen ikke deltok i krigen, hadde muligheten til å eksportere mat og våpen til landene som deltok i krigen. Alle land i Asia, Sør-Amerika og Afrika som var kolonisert havnet også i konflikter med andre kolonier rundt seg i denne perioden, og derfor kan første verdenskrig kalles en verdenskrig.

Ettervirkninger
Krigen endte i 1918 og førte med seg drastiske politiske, økonomiske og sosiale forandringer. Som en følge av Versailles-traktaten fikk Tyskland skylden for hele første verdenskrig. De måtte betale store krigserstatninger til blant annet Frankrike, som hadde fått landområder ødelagt under krigen. Disse enorme betalingskravene ruinerte Tyskland totalt økonomisk. Andre land som hadde deltatt i krigen hadde også opplevd økonomiske konsekvenser, blant annet Storbritannia som hadde tatt opp store lån. USA tjente på krigen og fikk en utvikling i økonomien i perioden etterpå. På det europeiske kartet skjedde det også store endringer. Østerrike-Ungarn ble oppløst, Russland mistet store landområder etter revolusjonen, og det Osmanske riket kollapset. I Tyskland vokste det frem en bitterhet og krisetilstander i tiden etter at de fikk skylden for hele første verdenskrig, noe som kan ha ført til at andre verdenskrig begynte.

Emne 4: Imperalisme - Ressursutvinning og indre forhold i Kongo

Leopold II mente at en koloni skulle forsyne moderlandet med ressurser og penger. Kongo hadde en overflod av ressurser, og i begynnelsen drev Leopold for det meste med utvinning av elfenben og andre ressurser. Kongo har mye mineralressurser, som også Leopold utnyttet.  I Europa på denne tiden økte etterspørselen av gummi ettersom sykler og biler ble mer og mer vanlig i samfunnet. Kongo hadde et overskudd av gummiplanter, og kong Leopold grep sjansen til å utnytte dette. Kong Leopold satte i gang en innhøsting i landet som utviklet seg til å bli et helt land som fungerte som en stor arbeidsleir. Ingen fikk betalt. Hvite offiserer fra Belgia styrte showet, men hadde underoffiserer som skulle håndtere straffen av dem som ikke klarte å fylle kvoten. Underoffiserene ble kalt Force Publique og var selv kongolesiske. Underoffiserene måtte bevise at de ikke kastet bort ammunisjon på å jakte på ville dyr, og måtte derfor ta med én menneskehånd tilbake for hver kule de hadde brukt, som et bevis på at straffen var blitt gjennomført. Det vil si at om underoffiserene brukte kuler på for eksempel dyr, fant de seg ofte barn som de kuttet hendene av for å så ta dem med tilbake til overoffiserene som bevis. På en måte ble den ufylte gummikvoten betalt ned i avkuttede hender, og hender utviklet seg til å bli en slags valuta i landet. Noen ganger samlet ikke Force Publique sammen hender, men landsbybefolkningen samlet dem inn selv. Resultatet ble at befolkningen også var desperat etter å få tak i hender, ettersom kvotene de måtte fylle var totalt urealistiske. Det var tilfeller hvor små landsbyer var i krig med hverandre for å skaffe hender.

I Europa begynte virkelig dekk å bli vanlig på begynnelsen av 1890-tallet, og for øyeblikket hadde Kong Leopold monopol på hele markedet. Uten konkurranse kunne han tjene seg søkkrik på denne nye etterspørselen. Pengene gikk rett i egen lomme og til Belgia. Leopold II besøkte aldri Kongo.

Noen vanlige avstraffelser mot å ikke møte kvoten var piskeslag til døden, å smelte hoder på folk, bli tvunget til å spise gummi og å bli slått til døde.

Den norske demokratiseringsprosessen

Den norske demokratiseringsprosessen

Norge var, som de fleste andre land i Europa på denne tiden, sterkt påvirket av opplysningstidsideene. De var inspirert av den amerikanske og franske revolusjon. Norge mente ikke selv at man var selvstendig nok til å ha et eget rike, men det ble rettet krav om egne institusjoner som bank og universitet. Først godtok ikke den danske kongen kravene, og Norge fikk ikke universitet før i 1811. Først i 1813 fikk vi egen bank. I Europa var det store utenrikspolitiske omveltninger. Danmark var i krig med Storbritannia, og Sverige var på Storbritannias side, mot Napoleon. Mot slutten av krigene måtte fredsavtaler signeres, og Sverige forlangte å få Norge av Danmark. 

Kristian Fredrik, den danske kongens bror, ville ikke gi fra seg Norge. Han hadde regjert i Norge på vegne av kongen og var ikke forberedt på å gi landet fra seg. Kampanjen han førte gjorde at nordmennene samlet seg på Eidsvoll i 1814 og dannet en riksforsamling. Her skulle de danne egen norsk grunnlov og velge en norsk konge. 17. mai 1814 stod grunnloven ferdig, og den var inspirert av maktfordelingsprinsippet. Grunnloven bygger derfor på et klart skille mellom den lovgivende forsamling (stortinget), den utøvende forsamling (regjeringen), og den dømmende forsamling (domstolene).

Kort tid etterpå fikk Kristian Fredrik vite at verken Karl Johan eller noen av de andre europeiske stormaktene godkjente norsk selvstendighet, og Kristian Fredrik så seg nødt til å gi opp Norge inn i unionen. I unionen var Norge likeverdig med Sverige og fikk beholde grunnloven, kun med de endringer som var nødvendig for å gå inn i en union.

Norge var nå et konstitusjonelt monarki med stortinget, regjeringen, rettsystem, egen valuta, nasjonalbank, hær og marine. Nasjonalfølelsen økte i landet etter 1814. I tiden fremover var det embetsmennene som styrte mest på stortinget. Disse var velstående og privilegerte menn som stod over andre i samfunnet. Regjeringen var delt i to, og statsministeren og to statsråder satt i Oslo. Seks andre statsråder satt i Christiania og styrte over innenrikssaker. I utenrikssaker hadde Norge ingen innflytelse, og etter hvert ble det uenigheter, blant annet på om Norge skulle ta en del av den dansk-norske statsgjelden. Dette var helt på bane med Kieltraktaten, men det Norske storting nektet med begrunnelse på at de aldri hadde vært med på å signere traktaten. Flere slike saker gjorde at Norge etter hvert krevde deltakelse i utenrikspolitikken, og ble etter hvert enda mer likestilt med Sverige. Kongen forsøkte til stadighet å endre grunnloven slik at han fikk mer makt og begrense trykkefriheten. Fra grunnloven hadde kongen fått utsettende veto, det vil si at han kunne utsette en lov stortinget ville vedta tre ganger, eller i ni år, før stortinget kunne vedta den med eller uten kongens godkjenning. Stortinget nektet å godta kongens forslag som ville gi ham mer makt.

Det var ikke før i 1830-årene at bøndene begynte å bruke stemmeretten sin og å velge ut representanter til Stortinget fra egen stand. Stortinget i 1833 har derfor i ettertid blitt kalt bondestortinget. Blant dem var Ole Gabriel Ueland, og han ble raskt bøndenes leder. De la frem flere krav om endringer i politikken, den viktigste var at bøndene skulle få råderett over bygdene og kunne få styre over sitt lokalområde. I 1837 ble saken endelig vedtatt i stortinget, og den ble kalt formannskapslovene. Den slo fast at det skulle være et kommunestyre i hver bygd bestående av et forrmannsskap og et representantskap, og det skulle velges nye representanter hvert fjerde år. Bøndene lykkes også i å få avskaffet den direkte skatten på jord. Selv om ikke embetsstanden totalt ga opp makten sin i bygdene fordi prestene og amtmannen fortsatt hadde makt der, ble det regnet for en stor seier for bøndene som nå hadde egen styringsrett og større råderett over egen økonomi. Bøndene fikk også mer erfaring med å drive politikk, som i sin tur igjen betydde mer deltakelse i valg og på stortinget av bondestanden.

Men det var ikke bare en bondeopposisjon som vokste frem. Samtidig vokste det frem en opposisjon av akademikere, næringsdrivende og lavere funksjonærer uten statlige embeter. Disse var ledet av Johan Sverdrup, som mente at embetsmennene hadde for mye politisk makt i stortinget. Johan Sverdrup stilte tre politiske krav for å øke stortingets makt:

1. Årlig storting. Tidligere hadde stortinget kun møttes en gang hvert tredje år, som betydde at regjeringen hadde mesteparten av den reelle makten.
2. Stemmerett for alle menn. Bøndene var uenige ettersom de fryktet arbeiderklassen og den sosialistiske propagandaen.
3. Statsrådene måtte møte i Stortinget.

Det siste kravet utsatte kongen for fjerde gang i 1880 etter råd fra regjeringen. Debatten i stortinget gikk nå på om kongen skulle få ha utsettende veto når man ønsket å endre grunnloven. I 1880 ble det vedtatt at stortinget ikke trengte kongens godkjenning til å endre grunnloven. I 1882 hadde man begynt å snakke om ”Venstre” og ”Høyre”, hvor Johan Sverdrup og hans tilhengere var ”Venstre”, mens embetsmennene var ”Høyre”. Før valget mobiliserte ”Venstre” kraftig, og gikk inn i byene og ut på landsbygdene for å sanke stemmer. Valgdeltakelsen har aldri vært så høy i Norge som i 1882, og Johan Sverdrup vant en soleklar seier. Etter at Sverdrup ble valgt stilte han regjeringen for riksretten etter å ha rådet kongen til å ikke sanksjonere loven om statsrådenes adgang til Stortinget. Det endte med at regjeringen fikk fratatt stillingene sine, og kongen ba i 1884 Johan Sverdrup danne regjering fordi han hadde flest stortingsrepresentanter bak seg. Dette markerte et skille i norsk demokratiseringsprosess, og mange sier at det var her parlamentarismen begynte. Dette var et viktig steg på veien mot et moderne norsk demokrati. Direkte konsekvenser i 1884 var at det formelt ble dannet to partier, Høyre og Venstre, og statsrådene fikk møteplikt i Stortinget.

En viktig faktor for fremveksten av de politiske partiene og styrkingen av Stortingets makt var folkebevegelsene, da særlig haugianerne, thranittene og bondevennene.

Haugianere: Ledet av Hans Nielsen Hauge som kritiserte den offisielle kirkemakten. Ble arrestert mange ganger for å bryte konventikkelplakaten, som sa at religiøse møter måtte være godkjent av sognepresten. Han oppfordret bøndene til å ta opp nye næringer i tillegg til jordbruket, og gjorde opprør mot standssystemet. Han hjalp til med å løfte bøndene opp til å bli en politisk maktfaktor.
Thranittene: Ble kalt norges første arbeiderbevegelse. Fremmet allmenn stemmerett og bedre kår for arbeidere i samfunnet.
Bondevennene: Løftet opp bøndene til å delta i stortinget og mobiliserte bøndene til å stemme på bondevennlige politikere. Var en organisert organisasjon med eget medlemsblad og politisk program. Liknet politiske partier som vokste fram på slutten av århundret.

I tiden fra 1814 og frem til unionsoppløsningen i 1905 gikk Norge igjennom en lengre periode av nasjonsbygging og følelse av nasjonalisme, både kulturelt og politisk.  Venstre-siden i politikken tok nærmest monopol på det nasjonale spørsmålet, og var stort sett suksessfull i den forstand at arbeidet med å skape en nasjonal identitet var basert på felles kultur og historie. Nasjonalismen ble en del av kampen for å øke stortingets makt og spilte derfor en viktig rolle i demokratiseringen.
Landet ble modernisert på grunn av et fellesprosjekt mellom staten og private aktører som bygget jernbane, vei og telegrafnett over hele landet. Dette knyttet Norge tettere sammen. Industrien vokste og førte til en bedre økonomisk situasjon i Norge.

På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet begynte Norge gradvis å bevege seg mot et politisk flerpartisystem. Indre spenninger i Venstre-partiet etter partiets seier i 1884 førte til at blant annet vestlandsbøndene brøt ut og dannet partiet Moderate Venstre. Først i 1903 ble Det Norske Arbeiderparti valgt inn på Stortinget. Grunnen til at arbeiderpartiet vokste frem var innføringen av allmenn stemmerett. Arbeidere i det stadig mer industrialiserte landet organiserte seg mot dårlige arbeidsvilkår og kummerlige husforhold. Det ble opprettet to organisasjoner; Arbeidernes Faglig Landsorganisasjon (AFL) og Norsk arbeidsgiverforening (NAF), som diskuterte arbeidernes rettigheter og lønn. Staten så problemer med at arbeidstakere gikk ut i langvarige streiker og at arbeidsgivere hadde langvarige såkalte ”lockouts”, og vedtok derfor at staten hadde rett til å bryte opp en streik eller en lockout.

Norge ble industrialisert, og jordbruket og fiskerinæringen ble modernisert. Jordbruket møtte for første gang konkurranse fra USA og Russland, som eksporterte billig korn. Jordbruket i Norge gikk over fra å være hovedsakelig et selvbergingsjordbruk til å bli et salgsjordbruk, med stort fokus på melk og kjøtt. Fabrikker som spinnerier og veverier vokste frem, og Norge begynte å utbygge vannkraftverk og drev energikrevende smelteverk. Vannkraftverkene var av interesse for utenlandske kapitaleiere, og staten vedtok derfor i 1908 et omfattende lovverk, konsesjonslovene, som skulle beskytte de norske fossene fra utenlandske investorer.

En direkte konsekvent av industrialiseringen var at Norges kommunikasjon ble utbygd, og blant annet telegrafnettet og etter hvert telefonnettet ble bygd ut. Bergensbanen ble bygget, samt jernbane mellom Drammen og Kristiania. På tross av stadig bedre vilkår for arbeidere og flere arbeidsplasser i Norge hadde befolkningseksplosjonen i Norge i de siste hundre årene ført til at mange stod uten arbeid, og særlig bøndene hadde vanskelig for å kjøpe opp mer jord å dyrke på. Det var også kriser i næringslivet, så borgere i byen opplevde også problemer. Konsekvensen ble derfor at mange utvandret til USA. Mange trakk også inn til byene, særlig kvinner som søkte arbeid som tjenestepiker eller fabrikkarbeidere. For kvinnene ble situasjonen bedre med industrialiseringen, på grunn av den nye klassen som vokste frem, nemlig middelklassen. Dette gjorde det mulig for kvinner å ta seg arbeid som for eksempel lærerinner, og dermed være mye mer selvstendig enn tidligere. I det tidlige 1900-tallet ble kvinnene mindre økonomisk knyttet til mannen sin, og mange kvinner begynte å engasjere seg politisk. I 1913 oppnådde kvinnene allmenn, kvinnelig stemmerett. 

Emne 3: Det moderne Norge tar form

Drøftingsoppgave og repetisjonsspørsmål s. 123 og 127

Drøftingsspørsmål: 

Jens Arup Seip kalte det politiske systemet for embetsmannsstaten fordi han mente at det kun var statens embetsmenn som hadde noen innflytelse på Stortinget. Disse embetsmennene representerte kun én gruppe mennesker i samfunnet, nemlig overklassefolket. Bøndene og underklassen var ikke representert, og fikk heller ikke sine interesser ivaretatt. Embetsmennene utgjorde den politiske og kulturelle eliten på dette tidspunktet. I forhold til resten av Europa kan man trekke paralleller til adelsfamilier. De var utnevnt av kongen og kunne kun miste sin stilling ved dom. Embetsmennene var også statens representanter i lokaladministrasjon, hvilket ga bøndene tilnærmet ingen  kontroll over sin egen hverdag. I 1884 var det derimot en brytningstid, da den gamle eliten måtte gi slipp på makten og slippe til nye politiske grupperinger. De to første partiene ble opprettet, Venstre og Høyre. Venstre bestod for det meste av  bønder og radikale byborgere, mens Høyre bestod av de samme embetsmennene og andre som var imot de politiske endringene.

Repetisjonsspørsmål:

1)      Hans Nielsen Hauge formidlet budskapet om kristentro, hardt arbeid og økonomisk fremgang hørte sammen. Hans budskap stilte kritikk mot kirken

2)      Hauge ble arrestert fordi han brøt med konventikkelplakaten, som sa at arrangerte religiøse møter måtte være godkjent av sognepresten. For dette ble han arrestert og fengslet.

Emne 2: Nasjonalisme

Nasjonalismen var en politisk bevegelse på 1800-tallet. Den var en del av romantikken som kom som en reaksjon på opplysningstidens realisme. Ideen om en felles nasjon, en gruppe mennesker med felles identitet, var et tema filosofen Herder tok for seg. Han mente at en nasjon først og fremst kjennetegnes av et felles språk. Han mente også at felles kultur og historie kjennetegnet en nasjon, samt at nasjonens medlemmer godtar hverandre og at alle har samme rettigheter og plikter. Nasjonalisme kan defineres som troen på folkets språklige, åndelige og rasemessige enhet står sentralt. Nasjonalismen truet derfor hele systemet fra 1815, ettersom under og etter den franske revolusjonen var mange av landene styrt av aristokrater som tilhørte en annen gruppering enn de som ble syrt. Etter 1815 ble landområder fordelt, og mange mennesker i Europa ble nå styrt av fremmede adelsfamilier eller fjerne konger. De konservative politiske kreftene på denne tiden prøvde å skyve tilbake nasjonalistiske tendenser. På 1830-tallet var det mindre forskjeller på folket på grunn av litteratur, poesi og billedlig kunst, samt historiske og språklige studier romantiserte nasjonalisme, og det ble mer velvilje blant folket. Ideene om demokrati og nasjonalisme tilsa at folk av samme nasjon burde danne én stat.

Som et resultat fra 1815 ble det tyske forbund etablert. Dette var verken en stat eller en nasjon, og en samling av Tyskland i 1815 var praktisk talt umulig. Russland, Storbritannia og Frankrike ville ikke ha et sterkt, samlet Tyskland midt i Europa, mange tyskere var ikke interessert i samling. Østerrike og Prøysen drev maktkamp og var definitivt ikke interessert i å gi fra seg makt. Både Prøysen og Østerrike bestod også av store ikke-tyske områder. I 1860-årene kom derimot samlingen av Tyskland, som var ledet av Prøysen som våpenmakt, økonomisk styrke og politisk fasthet. 

Samlingen av Tyskland begynte i det små da den nye kongen Vilhelm 1. og statsministeren Otto von Bismarck ledet an med å modernisere hæren og styrke regjeringen på bekostning av parlamentet. Resultatet var en enorm og modernisert hær, overlegen i forhold til andre land i Europa. Uro herjet i Europa, og i de påfølgende årene skulle land både miste og få nye deler, og maktbalansen i Europa ble brått endret. Tyskland trådte frem som stort og mektig, en union av 25 stater med ulike statsformer.
Bismarck kom med en uttalelse under krigene som pågikk under samlingen av Tyskland. «Tyskland skal samles ved hjelp av stål og blod», og til en viss grad var det nettopp dette som skjedde.

Konsekvensen ble at Tyskland fikk en slags nasjonalstat, på bekostning av mange liv og mye lidelse. Alle i nasjonalstaten var ikke enige om hvem som var deres øverste leder, og derfor hadde man 25 stater med forskjellige styreformer. I prosessen ble begreper som frihet og demokrati satt til side for enhet, og folkets rettigheter ble krenket på grunn av ønsket om enhet.