Kjønnsdeling og arbeidslivet
På 1800-tallet var Norge helt klart et bondesamfunn. Her var
kjønnsdelingen mye mer fremtredende enn for eksempel i dag. Kvinnene gikk med
lange kjoler og stelte hus og hjem, mens menn var arbeidere på gården. Kvinnene
måtte nok likevel delta på arbeidet på gården. Man hadde i mye større grad
selvbergning, og alle måtte ta i et tak for å få avlingen i hus, også kvinner.
Selv om kvinnene i all hovedsak hadde ansvar for hus og barn, var nok
kjønnsdelingen mindre markant enn den ble senere i århundret. Det var rett og
slett for mye arbeid som måtte unna, og det var matforsyningen som stod på
spill. I tillegg til å være bønder var det også flere fiskere.
Utover 1800-tallet ble Norge gradvis mer selvstendig og fikk
en politikk som gagnet bøndene. Norge fulgte utviklingen i Europa og man fikk
gradvis mer industrialisering og ressursutvinning i landet. Med denne
industrialiseringen kom det flere arbeidsplasser som gjerne var krevende og
lange. Til disse trengtes det sterke menn som tok tak i det harde arbeidet.
Kvinnene kunne jobbe med for eksempel tekstiler før de ble gift, men etter de
ble gift var det sett ned på en kvinne i arbeid. Kvinnene fikk også mindre
lønn. Mot slutten av 1800-tallet var det
flere menn som fikk skolegang og dermed fikk man en voksende middelklasse.
Kvinner ble også mer utdannet, og fikk seg gjerne jobber som sekretærer eller
sykepleiere før de ble gift. I 1882 fikk første kvinne, Cecilie Krogh, avlatt
eksamen. I 1884 kunne kvinner ta universitetsutdannelse. Kvinnene utdannet seg
likevel stort sett til typiske kvinneyrker, så man så en klar kjønnsdeling i
hva som ble regnet for passende arbeid for menn og hva som ble regnet for
passende arbeid for kvinner. Arbeiderpartiet
ble stiftet i 1887. Det vokste og fikk stadig mer i årene som kom. Med
arbeiderpartiet fikk arbeiderne mer rettigheter som tidligere hadde vært
nærmest ikke-eksisterende fra arbeidsgivernes side. Man fikk fagorganisasjoner
som skulle beskytte arbeidernes interesser og slå ned på urettferdigheter.
I 1913 fikk kvinner stemmerett, og med dette kom det
endringer for kvinnens posisjon i arbeidslivet. I løpet av første verdenskrig
og frem til 1929 var Norge i vekst og man fikk en gruppe rike, mektige menn som
gjerne eide flere skip som drev med handel eller fiske. Det var selvfølgelig
helt uaktuelt at kvinner skulle eie noe særlig av dette. Etter første
verdenskrig gikk økonomien bedre, men børskrakket i 1929 fikk konsekvenser også
i Norge. Det ble færre arbeidsplasser og kvinnene var gjerne blant de første
som mistet jobben, ettersom mennene ble regnet for å være familiens viktigste
forsørger. På denne tiden skrev blant annet Simone de Beauvoir om kvinnenes
posisjon i samfunnet. Mennene tjente ofte bedre også. Da Norge ble okkupert av
Tyskland var mange i arbeid, men landet led likevel. Politikken stod stille og
kjønnskamp var ikke i fokus. Etter krigen og på 1950 og 1960-tallet var Norge i
vekst og middelklassen stor. Kvinnene levde opp til husmoridealet. Med
studentopprøret på 1960-tallet kom kvinnene og husmoridealet mødrene til
studentene på slutten av 60 tallet levde opp til i fokus igjen. I løpet av
1970-tallet var det hard kvinnekamp i Norge, og feminismen slo rot. Blant
sakene som kom igjennom var nettopp å få arbeid til kvinner, og flere kvinner
kom i arbeidslivet. Kjønnsdelingen i arbeidslivet med typiske kvinneyrker og
generelt lavere lønn til kvinner er likevel noe vi fortsatt ser i dag.
